av Var det ikke derfor slangen snek seg rundt i hagen? Han hadde allerede gjort sitt opprør i himmelen. Han ville bli lik den aller høyeste, visste så godt at det var umulig, men gjorde det likevel. Hvem skulle være en trussel mot den evige YHVH? Slangens opprør viser oss at det er nettopp myndighet det hele handler om. Det er bare en som vet alt som er å vite. Ingen andre har denne kapasiteten.
Gud er kilden til alt godt. Jesus sa at det er bare en som er god, det er Gud. (Luk 18:19) For mange av oss sliter vi virkelig med å stige inn i det relasjonelle paradigmet. Vi lander ofte på det brutte, hvor system, informasjon og det upersonlige blir livets rammeverk. Så alt for mange våger ikke å ta steget innenfor forhenget som ble revet i stykker da Jesus døde. Gud ønsker nærhet, men det fordrer også at vi våger å slippe taket når det gjelder kontrollen over livet. Det betyr ikke at vi ikke skal ta ansvar, men at Gud har planer som er så mye større enn vi aner. Når vi tar steget innenfor forhenget kan vi lære Gud å kjenne som den Far han er. Utenfor får vi bare informasjon om hvem han er.
Slangen søkte altså å undergrave Guds autoritet og skape tvil ved hans rolle i vår eksistens. Tvil kalles også ofte for vantro, altså ulydighet. Det er ofte denne kampen vi står i. Tomas tvilte før han selv fikk se og kjenne på Jesu sår. Hele Jesu tjeneste var fylt med eksponering av tvil og vantro. Han roste de som hadde tro, men var hard mot dem som ikke ville tro.
Å ha YHVH som Gud betyr at han er vår kilde. Han får definere vår verden, vårt, liv, vår verdi, vår hensikt og alt som skal defineres. Når vi lærer Gud å kjenne finner vi ut at hans måte å utøve myndighet på er ulik alt annet. Han er den eneste som søker å sette oss fri til å elske og regjeres ved visdom og sannhet. Alt annet søker å fange oss og gjøre oss til slaver. Vi lures ofte av et paradoks. Mange tenker at frihet er å gjøre det jeg selv vil, altså å være uavhengig av Gud. Var det ikke det Eva og Adam gjorde? Var det ikke det Israelsfolket prøvde på så mange ganger da de bøyde seg for avgudene? Er det ikke dette vår kultur er full av? Hvor mye av frukten skal vi se før vi våkner opp? Død og ødeleggelse følger dette oppvigleriet. Hver eneste gang vi vandrer adskilt fra Gud er vi også adskilt fra Livet. Hver eneste valg vi tar uten Gud er er livløst valg.
Mennesket ble ikke skapt for å ha all kunnskap. Vi ble faktisk advart mot å falle for fristelsen til å gjøre kunnskap og informasjon til vår avgud. Vi ble skapt for relasjon, nærhet og samfunn. Det gjør oss sårbare, fordi tro og tillit blir nøkkelfaktorer i livet. Dermed følger det at vi må ha noe å tro på, eller en kilde til livet vi skal leve. Her ligger også behovet for autoritet og myndighet. Det må finnes et opphav til sannheten som skal definere og i konsekvens regjere.
Et barn som vokser opp trenger tillitsfulle relasjoner. Myndighet etableres når barnet lærer å stole på sine foreldre. Det bygges tillit. Styrken på relasjonen vil avgjøre hvor stor påvirkning foreldrene har på barnets utvikling. Foreldrenes rolle er å gi barnet en åpenbaring av Gud slik at barnet selv lærer å vandre sammen med ham som kilde.
Så ser vi altså at myndighet står sentralt i Guds hensikt, men kanskje ikke slik vi ofte tenker det. Vi har lært å sidestille myndighet med makt. Det Jesus viste oss var at makt må være under kontroll for at vi skal ha myndighet. Dermed handler sann myndighet om kjærlighet, selvkontroll, saktmodighet og ydmykhet. Profeten Jesaja skriver: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, veldig Gud, evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden uten ende over Davids trone og hans kongerike.» (Jes 9:6,7a) Vi aner at det er noe annerledes over måten Jesus utøver myndighet på. Dette viste han da han vandret på jorden. Selv da han kunne kalt på legioner av engler, holdt han ut prøvelsen, og viste dermed at han var en konge verdig den myndighet han var gitt. Han vasket disiplenes føtter for å vise dem hvordan Guds rike fungerer.
Dersom Gud skal være vår kilde så må vi tenke konsekvensen av dette. Det betyr at vi ikke gir andre den myndighet som tilhører ham. I samfunnet betyr det også at individet må disippelgjøres til å ta ansvar og kunne leve opp til sitt Gud-gitte potensiale. Trusselen mot Guds regjering kommer når vi lar makt og myndighet få vokse uten tilregnelighet. Historien viser oss at da går det galt.
Fordi Guds hensikt alltid var at han skulle råde i våre hjerter jakter vi ikke etter noe teokrati slik Israel hadde det. Når Kristus bor i oss vil han som hodet være livet i samfunnet. Han har lært oss å bygge nasjon gjennom relasjon, pakt og visdom. Den indre regjering som finnes i oss alle skal vokse, slik at legemet står sterkt sammen. Når vi lever disse korsfestede livene, er spørsmålet om myndighet avgjort. Dette er kvalitetssikring på høyeste nivå. For Kristus er den som holder alt sammen. Han er Skaperen, Frelseren, Veien, Sannheten og Livet. «Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.» (Joh 1:3)
