av Da Gud skapte universet satte Han jorden midt i et uendelig stort kunstverk. Det hele var så gjennomtenkt og alt hadde fått sin hensikt. På denne ufattelig lille jordkloden skapte han så de enda ufattelig mye mindre menneskene. David skrev det så innsiktsfullt: «For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.» (Sal 103:14) Samtidig, midt i denne åpenbaring av hva vi er, setter Gud sitt eget merke på oss. Vi skapes i Hans bilde, lik denne ufattelig store Skaperen. Snakk om paradoks!
Det er dette som gjør spranget fra lys til mørke til et paradigmeskifte. De er så fjernt fra hverandre som det går an. Ser vi oss selv som støv, eller er vi selve Skaperens bilde? Jo, støvet gir oss perspektiv, men selve Skaperbildet, det knytter oss til hensikt og identitet.
Dermed er vår verdi lagt ned fra skapelsen. Det er et premiss for vår eksistens at mennesket er laget i Guds bilde. Gud har sagt at hvert menneske har enorm verdi, ja så sterkt sa han det at den som tar et liv, selv skulle bøte med livet. (1 Mos 9:6) Dette er alvorlig.
Israel ble reist opp som et vitne for Gud. De ble gitt loven og lærte Guds veier. Likevel var de ikke trofaste mot kallet, men gikk på andre veier.
«De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om, men de blandet seg med hedningene og lærte deres gjerninger. De dyrket deres avguder, og de ble en snare for dem. Og de ofret sine sønner og døtre til maktene. De utøste uskyldig blod, sine sønners og døtres blod, som de ofret til Kana’ans avguder, og landet ble vanhelliget ved blod. De ble urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin atferd. Da ble Herrens vrede opptent mot Hans folk, og han fikk avsky for sin arv. Deres fiender undertrykte dem, og de ble ydmyket under deres hånd.» (Sal 106:34-42)
Sønner og døtre ble ofret til maktene. Tenk litt over dette. Deres sinn ble fylt med løgn og de omfavnet en praksis som hånet Gud. Siden 1970 er det regnet at rundt 1 milliard ufødte liv har blitt avsluttet ved abort. De har blitt nådeløst drept uten å få leve en eneste dag utenfor mors liv. Hvem kjenner skriket fra disse utallige tragediene? Hvem føler smerten som de gjorde da de ble revet i stykker? Hvem tenkte ut de utallige gode tankene og planene for dem?
I årevis har uskyldig blod blitt utøst, også i Norges land. Har vi fylt målet for våre synder? Finnes det nåde?
Vi må omvende oss, og det må starte med Guds folk. Vi har godtatt at retten til å ta uskyldig liv lovfestes. Altfor mange har gitt opp denne skansen og trukket seg tilbake til andre.
Skulle vi undres om det kommer rystelse i vårt land? Gud er nidkjær etter sin arv.
La oss bekjenne vårt folks synder og be om frelse og legedom. Uten Guds nåde er vi fortapt. Hvert eneste ufødte liv har umålelig verdi. Det er vi som er Guds prester og som skal bevare kunnskapen om Guds lov. Sier ikke Guds folk fra, vil ingen si fra. (Mal 2:7)
Må Gud være oss nådig!
