av Guds vei har aldri vært maktens vei. I Guds eget vesen som vi forstår som en treenighet, får kjærligheten uttrykk gjennom kommunikasjon. Dette er samfunnets og relasjonens bærebjelke. Uten dette finnes det ikke noe mellom individene. Skulle Faderen, Sønnen og Den hellige ånd være tause i alle evighet, ja da var der ikke liv.
Johannes skriver at Jesus er Ordet. Han er den som har gitt definisjon til alt. Fra beretningen om skapelsen ser vi det monumentale som skjer når Gud bruker ord. Hele vår eksistens er bygget på de ordene Gud talte ut. I sin umålelige visdom hadde han tenkt ut, samtalt og planlagt dette episke uttrykket som vi befinner oss i. I selve Ordet finner vi mening, definisjon, hensikt og verdi. Det kaotiske ble til orden når Gud talte sine ord. Det som hadde vært mørke, ble til lys, fordi Gud skapte orden. Han definerte det som skulle være godt. For hver dag som gikk, definerte Gud gjennom sine ord hvordan ting skulle være. Han bygde med seg selv som fundament, eller hjørnestein. Alt var vakkert og godt. Så skapte han kronen på verket, som han hele tiden hadde siktet mot; mennesket. Å, for en glede Gud må ha opplevd da han så det første mennesket. Noen å elske. Noen å velsigne, noen å øse ut sin godhet på. Noen han kunne vandre inn i evigheten med. Han hadde skapt det beste og herligste!
Guds utgangspunkt var ikke bruk eller begjær etter makt. Tvert i mot. Det var en ufattelig respekt for individualitet og individ, for bestanddelene.
Vi vet så inderlig godt at Adam og Eva syndet. De valgte en annen vei enn å følge Ordet. Gud definerte også for dem en hensikt, men de fulgte den ikke. Hvor langt har vel ikke dette skaperverket kommet fra Guds opprinnelige hensikt?
Leser vi de gamle Skriftene kan lære at Gud har gitt løfte om helbredelse og gjenopprettelse. Han er lidenskapelig opptatt av å føre alt det han skapte tilbake til sin hensikt.
Israel fikk loven. Der definerte Gud for dem livet etter kjødet, uten ånd og forståelse. Moses dømte etter lovene de hadde fått. Dommerne som kom gjorde det samme. Så sendte Gud profeter som talte ut Guds råd. Gud var alltid interessert i en samtale som ville føre menneskene til liv. Når de vendte seg til avgudene ble liv og samfunn definert til ødeleggelse. Da rådet igjen mørke og kaos.
Så, nettopp fordi Guds vei ikke er maktens vei, kom Skaperen til sitt eget verk, i form av et barn. Han ville nå menneskers indre. Han som skapte kom for å skape på ny. Som ved skapelsens begynnelse var det mørke som rådet. Der kom han igjen. Ble han mint på den første tid? Han vokste og viste vei. Så begynte han å tale ut, og skape, nok en gang. Han viste oss hjertet sitt. Profeten Jesaja beskriver det så inderlig. «Men han ble såret for våre overtredelse, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.» (Jes 53:5,6)
Han viste oss kjærlighetens vei. Den er tålmodig og tåler alt. Kjærligheten er definert og skinner klart, fordi den er lys i mørket. Han viste oss veien, slik at vi kan vandre på den. Derfor er det Ordet i oss som gjenoppretter våre liv. Derfor skal vi være som ham, følge ham og gjøre det han gjorde.
Han plantet et frø. Det er Guds rike i vårt indre. Da får han bo der og råde gjennom kjærligheten. Dette er samfunnets hjerte. Makt skulle aldri være et middel i Guds rike. Mens vi ennå forventer utfrielsen fra mørket, er den gitt å brukes for å straffe urettferdighet og beskytte rettferdige, men ikke noe annet.
Gud fører dom over verden ved å sende lyset. Dette lyset er Ordet som gjenoppretter og på ny beskriver Guds rike. Dette Ordet skal leve i vårt indre. Da er vi satt til å skape gjennom våre ord og gjerninger. Nettopp derfor er bønnen så sentral i Guds hensikt. Gjennom bønn og proklamasjon skal vi delta i å definere det skapte, først i åndsrommet, så i det naturlige. Det riket som er i vårt indre, skal manifesteres der det virkelige slaget står, nemlig i åndsrommet.
Vi er satt til å regjere sammen med Jesus. To nøkkelstrategier er bønn og undervisning. Vi skal undervise både i det åndelige og i det naturlige. Gjennom bønn skal vi råde i åndsrommet, slik at makter og myndigheter underlegges Jesu herredømme. Dersom vi ikke gjør dette, vil de søke å herske ved makt, mørke og løgn.
Skal vi ha åndelig autoritet over et område må vi også stå sammen i enhet. Dermed er det å samle Kristi legeme en annen nøkkelstrategi. Splittes vi vil huset ikke kunne stå. Enhet skapes når vi har Kristus som hode, da kan vi ikke gjøre annen lære overordnet. I Norge trenger vi å se dyp omvendelse på dette området. Guds menighet er ofte fullstendig kraftløs, nettopp fordi vi ikke står sammen.
Så er dette bønnens hus en nøkkel i Guds hensikt i denne tiden. Her fødes nye ting frem og de voktes slik at de bærer sin frukt. Her avgjøres det hvilke åndskrefter som skal bort fra vårt territorium og hvilken lære som skal definere virkeligheten.
Dersom Gud har kalt deg inn i et av samfunnets områder, knytt deg til et bønnehus og la den himmelske agenda få lede deg. Dersom du er kalt til å stå i stadig bønn, må Gud også lede deg til mennesker han har kalt til å stå i samfunnet. I dag trenger vi å samle hele Guds legeme, å høre fra Guds himmelske råd og å vandre i hans gjerninger med Den hellige ånds kraft.
«Ikke ved makt, ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.» (Sak 4:6b)
