av Siden tidenes morgen var familien det samfunnsuttrykket som bygget individets karakter og forståelse av verden rundt seg. Den var et trygt sted for de små og sårbare til å prøve og feile og få veiledning. Samtidig ble barna skånet fra å være eksponert for uttrykk de ikke hadde modenhet til å forstå. Vi sender ikke barn ut i krig.
De fleste samfunnsnormer som ble bygget i en tid med felles forståelse blir raskt vannet ut når en slutter å bygge sammen på felles fundament. Å forstå menneskeheten og dens uttrykk krever et rammeverk som favner om alt. Når en prøver å bygge samfunn med usammenhengende deler blir det spenning og ofte smerte.
Våre livssyn har ufravikelig konsekvens på våre holdninger og handlinger. Er vårt livssyn sammenhengende i alle dimensjoner vil vi ha mulighet til å uttrykke det samme gjennom våre egne liv. Er vårt livssyn oppstykket og ufullstendig blir det umulig å forsvare våre holdninger og handlinger i en helhetlig samfussammenheng. Ofte er disse en enkel refleksjon av individ som ikke er villige eller i stand til å ta ansvar for egne liv.
Tiden vi lever i gir ofte uttrykk for livssyn som ofte kategorisk utelukker familien som en samfunnsbygger. Unge og voksne har blitt avhengige av institusjoner og utenforstående aktører til å ta vare på dem. En av utfordringene er naturlig nok at vi ikke lenger har en felles forståelse av hva familie er. Samfunnet har blitt pluralistisk i sin oppfatning og vi tenderer til å definere samfunnsnormen ut fra det som betraktes som mest tolerant ikke det majoriteten står for. Begge disse kan være en form for demokratisk tilnærming og begge mangler i seg selv substans.
Familien har fungert som samfunnsbygger siden tidenes morgen fordi den er knyttet til en substans. Vår eksistens har familie bygget inn i sit DNA. Samfunnet fungerer når familiene er sunne og definert ut fra det vi oppfatter som tradisjonelt. Barnas første mikrosamfunn bør være familien. Den er bygget på en gjensidig overgivelse i et paktsforhold mellom en mann og en kvinne. Relasjoner basert på gjensidig tillit er sterkere og sunnere. De gjør mennesker i stand til å bli givere og bidragsytere i stedet for at resten av livet brukes til å helbrede sår og uttrykke smerte.
Altfor ofte blir den tradisjonelle familien satt til side når det gjelder å møte samtidens utfordringer. Vi har en verden full av smerte fordi unge mennesker er blødende i sitt indre. Hvor er en far og hvor er en mor? Jo de har blitt «frigjort» til å bli nyttige samfunnsborgere og produsere gjennom sitt arbeide.
Statens institusjoner er dessverre ikke svaret på dagens og framtidens utfordinger. Vi må tenke nytt ut fra dette perspektivet. Det er tid for å gjøre noe så radikalt og innovativt som å finne tilbake til det samfunnsuttrykket som kan bygge nasjonen mens det ennå er tid. Vi trenger å få familiene på banen og vi trenger å endre tankesettet til å verdsette familiene. Hvorfor skal vi godta at samfunnet ødelegges når vi kan gi håp?
