av Da Gud utvalgte Jakobs ætt til å føre velsignelse over hele jorden, æret han sitt løfte til troens far, Abraham. Han fant velbehag hos Gud fordi han satte sin lit til Den aller høyeste i sine største prøvelser. I Abraham skulle alle jordens slekter velsignes.
Isak ble født som et frø, en spire til noe stort. Abrahams tillit til at Gud ville oppfylle sitt løfte ble et premiss for at alle nasjoner skulle finne sin hensikt. Gud er også den rette far til alle folk på jorden. Han er den eneste rette kilden. Israels tidlige historie er fortellingen om deres vandring med eller uten Gud og konsekvensene det fikk. Han reiste dem opp for å bli et lys for alle nasjoner. De mottok åpenbaring og fikk en høyere tilregnelighet enn andre. Med lys kommer også ansvar.
Jorden ble dannet for å være menneskenes bolig (Jes 45:18). Gjennom Israels historie har vi et vitnesbyrd om Guds hensikt med nasjonene. Leser vi slutten på Bibelen så ser vi at Gud ikke har forandret sin plan. Menneskene skal bo på jorden også i evigheten. Der skal også Gud være sammen med oss. (Åp 21:1-3)
Folkene har fått arv på jorden. De har fått jord til eie. Gud skilte menneskenes barn og satte grenser mellom dem. (5 Mos 32:8) Paulus gjentar dette og sier: «Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder.» (Apg 17:26) Og så dette viktige poenget. Hvorfor gjorde Gud det? Paulus svarer. «Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til …» (Apg 17:27,28a)
La oss så minnes hva Israel gjorde på den tiden profeten Samuel levde. Folket hadde fungert med dommere og hadde svært så direkte tilregnelighet overfor Gud. De var ikke fornøyd med situasjonen og ville være som de andre folkene. De ville ha en konge. Valget av den nye regjeringsformen var en forkastelse av Gud og en stor synd i hans øyne. (1 Sam 12:17,19) Her hadde de altså bommet kraftig på Guds vei.
Det underlige er at Gud tillater dem å strukturere samfunnet på den måten. Samtidig advarer han dem og sier at kongen de tar seg vil kvele samfunnet ved å gjøre dem til sine egne tjenere. Friheten ville forsvinne. Gud hadde også tidligere sagt at kongemakten måtte holdes i sjakk. (5 Mos 17:14-20)
Ekvivalensen til den tids konge finner vi i det som kalles staten i vår tid, mer eller mindre. Premisset er det samme.
Gud var ikke imponert når denne kongen tok over stadig mer av samfunnet. Guds vei var å skalere ned denne rollen, ikke opp. De gangene Israelsfolket opplevde totalitært styre var når folket ikke vandret på Guds veier. Han tillater det, men det er ikke det han sikter på.
Når vi så leser at selve hensikten med at folkene får grenser og steder å bo, er at de skal søke Gud og finne ham, da blir det nærmest åpenbart at samfunnet må fungere på en måte som tjener dette.
Når vi i år skal velge våre representanter gjør vi vel i tenke gjennom dette. Mange av våre velferdsordninger har blitt et hinder for folk til å søke Gud. Når vi får det så komfortabelt at vi ikke søker ham, da tjener ikke vår nasjon lenger Guds hensikt. Ytre velstand har ingen verdi hvis hjertene er langt borte fra Gud. Påstanden som hevdes her har enorme konsekvenser for hvordan vi tenker på den politiske arenaen.
Omvendelse handler om å lære å tenke Guds tanker. Gud har aldri valgt den komfortable veien. Han har alltid valgt den rette veien. Skal vi gjøre det samme?
