av Ofte bruker vi mye energi på prosessen før et valg. Vi vil gjerne gjøre det beste valget. I dag har mange nærmest fobi mot å ta feil valg, til den grad at de har vegring. Frykten for å gå glipp av noe annet som kanskje var bedre er overveldende. Om valget handler om frokostblandinger eller ektefelle opplever vi samme krise. Hvorfor?
Har vi blitt redde for konsekvensene av valgene vi tar? Har huden blitt for tynn? Kan det være at vår fokus på individet er i ferd med å føde sin undergang? Vi er jo ikke i stand til å være vår egen gud. Vi kommer til kort. Vi kan ikke frelse. Vi har ikke makten som trengs. Vi mangler visdom og innsikt. Historien ender stort sett opp samme sted hver gang. I det gamle Rom var det ved brød og sirkus man underholdt folket, nærmest til døde. For er det ikke begjærene som har fått sitte på tronen? I dag skal alt føles godt. Ja, mange tar sine valg basert på følelser. Det er dømt til å føre på feil vei og man vil ikke kunne bygge noe langsiktig sammen på den måten.
Jo, det er frukten av fantastiske velsignelser. Vi skulle takke, men har blitt utakknemlige. Tenk på alle verktøyene vi har. Tenk på alle oppgavene vi slipper å gjøre. Tenk på hvor lett vi kan reise hit og ditt, kommunisere med alle og enhver. Vi kan spise mat fra alle verdens hjørner.
Kan det være at mennesket er skapt for mer motgang enn vi har? Motgang i den forstand at vi har sluttet å følge en større visjon, en som krevde alt av Gud og alt av oss. Vi har slått oss til ro og blitt sløve, late av alt det bekvemme. De som aldri har hatt prøvelser, trekker seg med en gang noe blir for vanskelig.
Historien er en god lærer. Syklusen er til å kjenne igjen. I motgang kommer omvendelsen. Da fødes det sterke menn og kvinner. De bygger opp igjen. Så kommer velsignelsen og kanskje overfloden. Og i stedet for å håndtere dem, blir mange fanget av dem. Man kjenner seg privilgert og krever rettigheter. Man blir selvopptatt. Verden har vært der før. Det er ikke veien å gå.
Hva skal skje når Gud selv flytter inn på jorden? Hvordan skal vi da holde vår sti ren? For mennesket kan ikke fortsette å forderve sin ferd.
Det er Han og bar Han som må bli vår altoppslukende skatt. Han må overskygge absolutt alt annet. Mer enn det må denne realiteten forankres dypt i vårt hjerte. Vi må venne oss til å bøye oss mot ham i alt. Det går an. Og det går an å begynne å øve på det nå. Gudsfrykten er en lærer. Takknemlighet er en lærer. Omvendelse og tilbedelse vender våre hjerter. Noen ganger er det enklere, andre ganger må vi kjempe for det. Sakte men sikkert skapes det spor. Valg blir til vaner. Det former vår karakter og vi forvandles. Til slutt blir det et begjær, en lengsel etter liv som ikke kan mettes uten Ham.
La oss søke Ham. Det er renselsestid. Vi kan ikke lenger vandre på verdens veier. La det nye få plass!
