av I Guds rike har man ikke valg. Kongen er innsatt til evig tid. Det eneste valget vi har er hvorvidt vi vil være del av riket eller ikke. Kongen sitter på tronen fordi han er den eneste som er skikket til det. Ingen over, ingen ved siden. Det noe paradoksale i dette er at det heller ikke finnes noen under ham. Hvorfor? Jo, for Kongenes konge har vist oss at han også er alles tjener, som lot seg fornedrige så til de grader at vi sliter med å fatte hva Jesus gjorde. Han har gått lavere enn alle for å vise hvor verdig han er til å krones Konge. Den allmektige Gud satte seg selv åpenlyst til skue, slik at ingen har unnskyldning. Han er selve kjærligheten, den som holder alt sammen.
Det avgjør også saken, hvorfor vi har valg her på jorden. Mennesker kan ikke frelse og utfri slik Jesus gjør det. Det er til den grad vi modellerer liv som følger ham at vi kan innsettes i tjeneste for andre. Å være folkets tjenere er et stort ansvar.
Noe vi ofte glemmer når vi tenker på hvordan Guds rike ser ut på jorden, er at Guds kongerike, eller enevelde om du vil, har bolig i menneskets indre. (Lk 17:21) Manifestasjonen av det himmelske riket får dermed den dimensjonen at det uttrykkes gjennom menneskers liv i samfunn med hverandre. Paradokset blir dermed at så sentralisert det enn kan virke, så manifesteres det desentralisert og individuelt. Alt det unike kan fungere optimalt sammen når hjertesaken er avgjort.
At vi har individuelt ansvar for vår livsførsel er det ingen tvil om. At Gud holder eiendomsrett høyt ser vi gjennom den tilregnelighet vi har for vårt forvalterskap. (Esek 18:20, Ro 5:12) I menneskets indre har Gud plassert en domstol som vi gjør vel i å lytte til. Paulus sa det slik: «Med fullgod samvittighet har jeg levd mitt liv for Gud like til denne dag.» (Apg 23:1) Samvittigheten er menneskets mest dyrebare eiendom. Muligheten til å vandre med ren samvittighet må ha høyeste prioritet. Paulus bruker her også et annet ord som knytter livet både til det himmelske og det jordiske. Ordet levd, er det greske politeuomai, som handler om det å være en borger. Det er dette ordet som brukes når Paulus senere skriver om vårt himmelske borgerskap i sitt brev til filipperne. (Fil 3:20)
Vi har bare en identitet. Vårt himmelske og vårt jordiske liv er ett. I Kristus er disse to forlikt.
Valget vi skal ta i september 2025 skulle være i henhold til vårt himmelske borgerskap. Nasjoners utvikling skjer over tid, og vi kjenner på spenningen mellom idealene våre og de reelle mulighetene. At vi lever i en tid hvor fordervelse har fått stor plass er det ingen tvil om.
Skriften forteller oss både at Gud er den som innsetter konger, men han lærte også Israels folk å velge sine representanter. Det handler om et samarbeide. Han sa også klart og tydelig fra at når de først hadde valgt en slik regjeringsform, så skulle de sørge for at kongen hadde minst mulig makt. Han skulle også være underlagt loven.
Norge er, som mange andre nasjoner, i en historisk fase hvor det er behov for gjenfødelse. Åndelig oppvåkning er dermed et premiss for det som skal komme. Bønn og omvendelse er nøkler her. Samtidig må vi også vekkes opp til hva Guds vilje er. Hva er vår arv? Hva har vi gitt fra oss? Hva skal vi vende oss fra og hva skal vi vende oss til? For omvendelse handler mye om vårt tankegods. Dermed blir det viktig at vi kjenner Guds hensikt og hans råd. Uten undervisning i dette vil mange gå fram som blinde og til tider jobbe imot Guds sak.
Nå er det tid for samtaler, med Gud, og med mennesker. Hvor skal vi gå herfra? For en ting er sikkert. Kongenes konge er sannelig oppatt av hvordan kongene på jorden ter seg. Vi har en jobb å gjøre. La oss komme foran Gud og la oss samtale med hverandre. Vi må våkne opp! Det er valgår.
