av Visste du at nordmenn regnes blant verdens mest konforme? Hva er konformitet forresten? I henhold til Store Norske Leksikon er konformitet «det at individer oppfører seg i tråd med gjeldende normer, enten det er innenfor en bestemt gruppe eller mer generelt.» Videre står det at «Konformitet innebærer at gruppemedlemmene bindes sammen, men kan dermed også bidra til å oppløse individets selvstendighet.»
Skulle dette være grunn til litt refleksjon og ettertanke? Eller er vi for konforme til å bry oss? Hva med Aksel Sandemoses jantelov som ble formulert i boken «En flyktning krysser sitt spor» i 1933? De underliggende lovene må være mye eldre, men han gjenkjente noe i kulturen. En hovedtrekk i janteloven er nettopp dette med konformitet. Man skal ikke være annerledes.
Hvor kommer dette fra? Et sted i vår historie har dette blitt formulert og lagt inn i vårt sosiale DNA. Det har preget vårt folk i utallige generasjoner. Likefullt, ser vi langt nok tilbake ser vi noe annet. Den sanne norske folkesjela er ikke konform. Den er full av lidenskap og utforskertrang. Dermed lever vi i en uutholdelig spenning. Mange blir oppviglere fordi de aldri får vokse seg hele. Dette er ikke særlig bedre.
Konformitetens ultimate forræderi er altså potensialet til å oppløse individets selvstendighet. Når vi tenker som gruppen, tenker vi egentlig i det hele tatt? Er vi ikke bare formet av en emosjonell tilknytning, hvor det vi egentlig vokter oss for er å bryte normene. Dette er et sykdomstegn i en kultur, fordi en da ikke lenger verdsetter individet. Vi dyrker hedonistisk tanke, men det skal hele tiden defineres av gruppekonsensus. Dette ser vi også når det gjelder liberalisering og forkastelse av tidligere etiske og moralske normer. Dermed skjer det at når vi opplever å være innenfor gjeldende normer så er vi frie (som på en fotballkamp eller et VM på ski), men når det er uttrykk som står utenfor de kulturelle normene så kjemper vi med oss selv.
Det burde være nærliggende å tro at konformiteten i begynnelsen hadde en indre forankring. Norge er et dugnadsfolk, vi står sammen og tar et tak. Dette har hatt en verdiforankring. Når den indre verdien ikke lenger ble videreformidlet, ble en styrke en svakhet.
Historisk sett finnes det bare ett livssyn som virkelig håndterer menneskets indre dynamikk. Dette er det jødisk-kristne livssynet. Ingen andre har i praksis vært i stand til å løse menneskets indre kamp og smerte. Også det jødisk-kristne livssynet må tilegnes og praktiseres for å ha virkelig verdi og effekt. En rent filosofisk tilnærming vil bare gjøre vondt verre, fordi kjernen er en hjertesak, eller noe i dypet av ens ånd og sjel. Der sitter det som kalles synd, eller villfarelse. Det er kun i den historiske Jesus Kristus at vi kan ta oppgjør med dette, fordi han gjennom sitt eget liv, lidelse, død og oppstandelse har seiret over synden.
I Jesus endres vårt paradigme, hvor vi ikke lenger er slaver av løgn og synd, men nå kan rette våre liv etter Åndens lov. Det kan kanskje også kalles en slags konformitet, men nå i henhold til noe vi er skapt for, altså den indre loven som setter oss fri til å leve livet i sin fylde. Det vi kan se i det norske folket er dermed at når vi mister den indre lov, så blir vår nasjonale styrke en svakhet og vi blir slaver av gruppetenking. Noen blir oppviglere og bryter ut.
Konformiteten uttrykkes i mye av det stereotypiske i vår kultur. Vi ser det også på det politiske plan, hvor vi omfavner sosialistisk tanke, som i prinsippet er kommunisme med noen reimer som temmer. Disse reimene har vært forankret i reformasjonstanke, men når dette forsvinner vil vi skli dypere inn i ren kommunisme. Da har vi altså ofret oss selv og den individuelle selvstendighet på et alter, slik at en i tidens fylde er klar for totalitært styre. I 2020 har Norge ikke lenger vesentlige politiske parti på den konservative høyresiden. Dette viser at vårt tankesett er gjennomsyret av denne konformitetens dødelige gift.
Norge har kun ett håp, omvendelse. Omvendelse lik den som skjedde på Hans Nielsen Hauges tid. Han ble en foregangsmann da han møtte sin Herre Jesus Kristus på åkeren. Dette satte ham fri til å leve sitt Gudgitte kall. Det ble et relativt kort liv, men å så fruktbart. Han konfronterte etablissementet på så mange områder og det førte til slutt til en reformasjon av det norske samfunnet.
Det pågår for tiden en oppvåkning hos Guds eget folk. Vi har vært i dvale og kommer nå ut av søvnen. Vi er i ferd med å innse at det går mot slaveri dersom ingen reiser seg. Det etableres bønnealter rundt om i landet. Små grupper som kommer sammen på vegne av nasjonen. Det er bare en som kan befri oss fra syndens slaveri. Skaperen selv.
Nå er det tid for omvendelse og bønn om nåde. Når Gud taler er det tid for å engasjere seg der han kaller. Hele verden tilhører Skaperen og han skal befri den fra syndens slaveri. Da kan vi lære å tenke sannhet og vandre i lydighet. Da er vi fri fra gruppetenking og kulturell konformitet. Da kan vi igjen være en velsignelse for andre. Dette er et håp som er satt foran oss og noe vi kan stige inn i.
Norge trenger å løskjøpes fra en forbannelse som hviler over oss. Det er bare en som kan gjøre dette.
https://psykologtidsskriftet.no/fagessay/2007/01/nordmenn-verdens-mest-konforme-folkeferd
