21. november 2024

Skjer det et paradigmeskifte?

Mange har ment at da keiser Konstantin på 300-tallet innså at den kristne troen var i ferd med bli en vesentlig faktor i romerriket, så begynte også kristendommens interne forfall. Frem til den tid hadde det blitt født fram i motgang og prøvelser, ofte med stor smerte eller livet som innsats. Med keiserens favør endret grobunnen seg, og man så noe helt annet vokse frem i årene som kom. Fra å være en grasrotbevegelse kom man nå inn i maktsfærer og så helt nye situasjoner. Jesus hadde sagt det klart og tydelig. Guds rike handler ikke om å herske over andre. Der er man som hverandres tjenere, ja som slaver, å regne. For Gud åpenbarte seg selv tidlig om en hjelper (ezer). Vi både leser og synger Salme 121 for å minnes denne sannheten.

Når vi går inn i disse områdene, så må det være slik som Jesus red inn i Jerusalem. Et helt annet utgangspunkt. Han satt på et esel, ikke en krigshest. Eselet er en tjener, hesten handler om styrke. Vi er kalt til å være i verden, men ikke av den. Det rike vi forkynner med våre liv, må ligne på Gud selv. Jesu tjenersinn er likevel ikke svakt. Han er full av sannhet, men tilnærmer seg situasjonen fra et annet perspektiv. Det handler ikke om makten. For han hadde myndighet, en åndelig autoritet som veide mye tyngre.

Mange av de vi anser som kirkens fedre regnes også som åndelige tungvektere. Apostlene hadde slik autoritet. Gjennom historien ser vi likevel at man ofte har dyrket fram institusjoner rundt både mennesker og bevegelser. Som med Konstantin ender denne formen alt for ofte opp med å bli et tomt skall. Det viser seg stadig at evangeliets beste grobunn er prøvelse og motgang, underlig nok.

Skal vi forstå hva menigheten (ekklesia) er, så peker jo Bibelen på dette legemet som et samfunnsuttrykk, ikke borte fra dagliglivet, men midt i det. Begrep som lys, salt og surdeig er åpenbare. Jesu ord om å gjøre disipler av alle folkeslag innebærer også et dypt engasjement i kultur og nasjon. Ja, han sikter høyt. Han sier ikke disipler fra alle folkeslag, men bokstavelig talt at vi skal ‘disippelgjøre alle folkeslagene’.

Dette er noe helt annet enn å undervise en forsamling for å bevare dem i troen. I konsekvens betyr det at vi skal være et surdeigslegeme som utrustes for å være tilstede i samfunnets mange uttrykk. Der skal vi ri på esel, ikke på hester. Vi skal leve med et helt annet perspektiv, et som er likt Gud.

Fra denne eselryggen skal vi erfare fred, glede og rettferdighet. Vi skal leve våre Gudgitte gaver, som apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Ja, og alle de andre gavene Gud har utrustet menigheten med. Så skal vi samles, der midt i samfunnet, be, bryte brød, holde måltid, nære oss med Skriften, og tro. For troen aktiverer alt dette og sørger for stadig vekst. Den sikrer at vi ikke snubler. Den holder oss fast knyttet til Jesus.

Vi har nylig vært gjennom år hvor sivile myndigheter kunne stenge ned menighetens aktiviteter. Skulle ikke det indikere at noe ikke stemmer? Institusjoner kan håndteres slik, men ikke bevegelser. Midt i dette var noen i stand til å gripe tak i et annet paradigme, et som var mer organisk. Ut av dette vokste noe av urtanken frem igjen. De små, effektive gruppene, hvor folk ble både sett og betjent. Hvor man hadde større grad av gjennomsiktighet og tilregnelighet.

Det er mange ledere, også i menigheten, som liker å ri hest. Slik Skriften fremlegger det, er den rollen forbeholdt vår Frelser. For han har bevist at han kan håndtere det.

Urparadigmet kan se mer ubetydelig ut, kanskje også svakere, men det er på overflaten. Historien bærer vitne om at når dette riket får vokse i oss, så vil det bære frukter på alle livets områder.

Det er mye å lære på veien framover, men for noen står det en utfordring foran. Vil vi slippe tak i den gamle skinnsekken og la det som har liv vokse fram?