av Det er ikke noen sak i vennskap og i ekteskap. Man forventer to-veis kommunikasjon. Det er jo helt vesentlig for relasjonen. Derfor har vi heller ikke samme forhold til ting som er rundt oss. Har Gud skapt oss for samfunn, så er kommunikasjon viktig. Hvordan gjør vi dette overfor Gud selv da?
Dette er mildt sagt et betent tema for mange. Man ser også på det fra så mange perspektiv. Spørsmålet som ligger i kjernen handler likevel om hvorvidt Gud er en Gud som kommuniserer.
Beviset som skinner gjennom hele Skriften er overveldende. Det er ikke annet Gud gjør. Han ytrer seg, manifesterer seg, åpenbarer, arbeider og går til det ytterste for å formidle at han er der. Jo, for selv om vi av og til ønsker at han gjør det nærmest med makt, så kan han ikke alltid gjøre det. Han la nemlig lover til grunn for skaperverket. Lover som han nok også har levd etter i alle evighet. Det er relasjonelle lover.
Når vi ikke vil høre, hjelper det ikke hvor høyt man roper. Hele skaperverket gjør jo nettopp det, roper altså. Det er jo et Skaper-verk. Åpenbart for den som lytter. Umulig å høre for den som ikke vil.
Så har han talt gjennom Skriften. Igjen, klar tale for den som vil lytte, men dårskap for den som ikke vil.
Han har også talt gjennom Sønnen. Det er et historisk faktum som ingen har grunn til å betvile. Den som lytter vil høre, men den som har lukket sitt hjerte hører intet.
I dag taler han også gjennom Ånden som ble sendt. Den virker over alt. Ånden taler til Guds tjenere. Den drar på hvert menneske. Lyset skinner, men mange vil ikke ta imot det.
Jo, Gud taler til oss hver eneste dag. Når vi vandrer i samfunnet med ham kan vi også forvente kommunikasjon på det personlige plan. Det betyr at vi kan forvente at Gud taler helt konkret til deg og til meg. Er det ikke akkurat slik vi lærer ham å kjenne gjennom Skriften? Slik talte han til Adam og Eva, til Noah, til Abraham, Isak og Jakob. Slik talte han til Moses, David og Samuel. Slik talte han til profetene. Slik talte han også til sin egen Sønn. Historien fortsetter og Gud taler fremdeles.
Å tale til et menneskes innerste vesen er skjørt. Der i vårt indre trakker han ikke rundt som et villdyr. Til den grad vi bruker tid med Gud også i forventning til at han skal tale til oss, til den grad lærer vi også å gjenkjenne stemmen. Vi burde ikke være overrasket over at Guds stemme ofte er i det stille. Der er det nemlig oppmerksomhet. Han har lovt å gi oss det vi trenger i kaos og prøvelser, men i den stille nærheten er det skjørt. Ja, så skjørt at vi noen ganger lurer på om det var Gud vi hørte.
Og kanskje er det denne risikoen vi ikke vil ta, og bortforklarer hans evne til å tale i dag. Han vil ha oss så inderlig nære og så inderlig overgitt. Det er ikke farlig. Det er det beste stedet å være. Det er der vi får se ham. Der får han være den han er. Og der, i dette overgitte, får han også se oss. Det var alltid ment å være relasjonelt. Gud er ikke interessert i bare å vite ting om oss. Han vil også kjenne oss. Selv en allvitende Gud kan kun gjøre dette når vi møter ham med den vi er. Hvorfor spurte han ellers Adam hvor han var?
Du er verdifull for Gud. Han ønsker å kjenne deg. Han taler ofte i det stille, nettopp fordi han elsker deg.
Har du aldri prøvd det, så ta sjansen. Gud er den samme som han alltid har vært. Er det noe han vil så er det å være sammen med deg. Der taler han også!
