I Guds verden finner vi en del paradoks, ting som virker selvmotsigende, men som viser seg å holdes sammen i en hellig spenning. Det betyr at Gud i sin visdom har klart å finne punktet som opprettholder begge motpolene. Er det sant, blir det også soleklart at man trenger en hellig kraft for å bevare spenningspunktet på rett sted. Forsvinner kraften vil det kollapse.
I fysikkens verden ser vi det for eksempel i de to hovedkreftene som holder planetene i sine baner, en som virker utover og en som virker innover. Når vi begynner å skjønne kompleksiteten, på alle nivå, blir det latterlig å skulle tro noe annet enn at en med ufattelig visdom og makt skulle sette dette i gang. Kollaps, kaos og ødeleggelse er det eneste logiske når den som holder alt oppe tas ut av ligninga.
I den materielle verden observerer vi lover som fungerer. Det hele er underlagt noe som er større enn seg selv. Lov blir dermed viktig. Den kan knyttes både til funksjon, definisjon og hensikt. Fra Skriften lærer vi at loven ikke handler om det som står skrevet på steintavler. Før alt dette fantes jo lovgiveren. All lov springer dermed frem fra Guds eget vesen, hans kjærlighet og hans visdom. Han sa at alt det skapte var svært godt. Dermed følger det at loven også er svært god. Det er, som Paulus også skriver til romerne, livets Ånds lov, som vil frigjøre eller gjenopprette Guds evige hensikt. Da fungerer det igjen.
Skapt i Guds bilde har vi evne til å ta moralske valg, verdivalg om du vil. Å vende seg bort fra samfunnet med Gud blir som en planet som kunne velge å gå ut av sin bane. Spenningspunktet forstyrres og man ser at de samme lovene vil føre til død og ødeleggelse. Alt det gode Gud skapte ender opp med kaos når vi velger vår egen vei.
Guds kjærlighet er den høyeste hensikt, den som holder alt sammen. Der møtes nåde og justis. Der møtes barmhjertighet og rettferdighet. Der møtes det invididuelle og det fellesskapelige. Der temmes alle ismene vi skaper. For det er slike tilbøyeligheter vi har. Vi opphøyer oss selv, våre tanker og forguder det vi ikke skal. Loven ble gitt for å beskytte det som er verdifullt. Det er Guds ord, logos, det som er sant. Han har definert det og sagt at det er godt. Vi kan prøve det, smake det, og finne bekreftelse.
Lovløsheten kommer altså når vi ikke forblir i den hellige spenningen, i Guds lys, samfunnet med ham. Uten kraften han gir vil det ikke fungere. Det er jo nettopp livskilde han vil være.
Det mest verdifulle har en pris. Det kommer ikke naturlig i den forstand at det skjer av seg selv. I et moralsk univers betyr det at vi trenger lys og at vi må ta valg. Derfor sto nok treet midt i Edens hage.
Derfor sier også Gud, omvend deg, kom til meg først, så skal du få kraften til liv. Da kan veksten komme. Uten kraft intet liv.
Må Kristus få bo i ditt indre i rikelig mengde ved Åndens virke!