23. november 2024

La ditt navn holdes hellig

Salmistene hadde åpenbaring av Gud. Et av temaene som går igjen er at Gud er hellig. Gjennom tidene hadde mennesker fått erfare dette. Israels folk ble utvalgt for å vandre med og være vitner for den hellige Gud. Moses fikk en sterk opplevelse da Gud kalte ham opp på fjellet for å åpenbare sin godhet. Vi minnes kanskje flere av renselsene som skjedde, hvor den hellige Gud ble herliggjort. Menneskeliv gikk ofte tapt og det var fryktelige opplevelser. I åpenbaringsboken leser vi også om fire livsvesener som vitner: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige, han som var og som er og som kommer. (Åp 4:8)

Det burde være naturlig å trekke slutningen at Gud er hellig fordi han er den han er. Er han ikke trofast mot seg selv, så brytes dette hellige. Hans hellighet er ikke bare ilden fra hans åsyn, men også resten av åpenbaringen av hans vesen. Det første Moses fikk høre var at Herren Gud er barmhjertig og nådig, landmodig og rik på miskunn og sannhet. Dette går rett inn i det Paulus skriver om kjærligheten i brevet til korinterne (1 kor 13).

Jesu disipler ønsket å lære å be. Han etablerer først referansepunktet; Gud er vår Far. Så sier han det som vanligvis oversettes på et par forskjellige måter: «Helliget vorde ditt navn«, eller «La ditt navn holdes hellig.» Det er uansett snakk om noe som er en pågående aktivitet. Siden Skriften allerede klart forteller oss at Gud er hellig, må det være noe annet Jesus ønsker å understreke, noe i forhold til skaperverket.

Leser vi Esekiels ord lærer vi noe om sammenhengen mellom Gud og hans folk. Israels folk vandret ikke på de veier Gud hadde lært dem, og han sa: «Da de kom til de folk de kom til, vanhelliget de mitt hellige navn, og det ble sagt om dem: Dette er Herrens folk, og likevel måtte de dra ut av hans land! Det gjorde meg ondt for mitt hellige navn, som Israels hus hadde vanhelliget blant de folk som de var kommet til.» (Esek 36:20,21)

Det følger at når vi tilber noe vil våre liv reflektere det vi tilber. Israels folk skulle være vitner for den hellige Gud, og selv leve hellige, invidde, liv. De gjorde det ikke, og vanhelliget Guds navn. De var også kalt til å ha ham som kilde og holde hans navn hellig.

Bønnen Jesus lærte disiplene å be handler om det livet som strømmer ut fra Gud som kilde. Da skal våre liv vitne og være lys. Da er vi kalt til å vandre på Guds veier. Da er vi kalt til å holde Guds navn hellig, ikke skitne det til med urenhet. Paulus skriver om dette i sitt brev til korinterne, at «I alt viser vi oss som Guds tjenere…» (2 kor 6:4a) Paulus fortsette med å beskrive det hellig liv og gir så en tydelig oppmuntring på vandringens vei. «Når vi så har disse løfter, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helligjørelse i gudsfrykt.» (2 kor 7:1)

En av effektene av bønnen «la ditt navn holdes hellig» er dermed at våre egne liv helliger Guds navn. Vi skal være lik vår Far.