21. november 2024

Kan vi lære fra apokryfen?

Falt du av allerede i overskriften? Da er du ikke alene. Mange er lite klar over rollen til apokryfen. For noen har den faktisk en svært viktig rolle, mens den for andre, åpenbart ikke fremstår som relevant i det hele tatt.

Hva er så apokryfen? La oss starte med selve ordet. Apokryf betyr skjult eller gjemt bort, fordi det handler om skrifter som av et par viktige grunner ikke ble tatt med i Skriften som vi kjenner den. En grunn er at apokryfen ble regnet som for mystisk og esoterisk for den uinnvidde. En annen grunn peker i en annen retning, nemling at disse skriftene er regnet som mistenkelige, ja til og med som vranglære. Blant jøder og protestanter forkastes de, mens romersk katolske og ortodokse kristne anerkjenner de fleste av disse tekstene som kanon.

Apokryfen er en samling av bøker som ble skrevet i de fire hundre årene før Jesu fødsel. Dette er en periode på 400 år som ofte kalles Skriftens tause periode. For de fleste vil dette være den hvite siden i Bibelen som finnes mellom Det gamle og Det nye testamente. Selv om apokryfen ikke regnes som Skriften, har mange protestanter (inkludert Luther, Calvin og andre reformatorer) sett samlingen som nyttig historisk, teologisk og åndelig. En leser som er i stand til å skille ting, vil få en rikere forståelse av jødedom i det første århundret og det som førte frem til Jesu lidelse.

Mange har ikke noe forhold til apokryfen. Noen vet ikke noe om den, mens andre har forkastet den fordi den inneholder uinspirerte og feilaktige ideer, blant annet flere ting som er unikt for romersk katolsk lære.

Selv om apokryfen er uinspirert og inneholder feil, vil den kritiske leseren kunne finne tilstrekkelig konstruktivt innhold til at den er verdt å forstå. Denne samlingen kan gi nyttig lys til vår forståelse av sammenhengen den nye pakt ble etablert i. Her er noe av det teologiske og åndelige innholdet som denne tvilsomme kilden kan gi til lekfolk og andre.

Følgende bøker regnes blant apokryfens tekster:

Tobits bok
Judits bok
Susanna
Bel og dragen
1 of 2 Esdras
Den greske Ester-boken/Tillegg til Esters bok
Visdommens bok (Salomos visdom)
Siraks bok (Jesu Siraks sønns visdom)
Azarias bønn
Baruk
Jeremias brev
Tillegg til Daniels bok
1 2 3 og 4 Makkabeerbok
Manasses bønn
Salme 151

Disse bøkene faller i ulike literære genrer; historie, visdom, romanse og liturgi.

Jesus og forfattere av brev i Det nye testamente siterer aldri fra apokryfen. Heller ikke gir de noe som helst antydning om at den er inspirert. Det samme kan ikke sies om de første kirkefedre. Mange stilte apokryfen likt med Skriften og den ble tatt inn i liturgien. På Augustin og Jeromes tid hadde to motstridende syn utviklet seg. Augustin brukte apokryfen ofte, mens Jerome var veldig tydelig på skillet mellom kanoniske tekster og kirketekster. Kanoniske tekster var for tro og praksis, mens kirketekster kun var for opplysning, ikke for å bygge lære. Disse to synene vedvarte helt frem til reformasjonen.

Martin Luther var under påvirkning av Nikolas av Lyra, en av Jerome sine etterfølgere. Han måtte ta stilling til apokryfens rolle, spesielt i lyset av sola Scriptura og Romas bruk av dens lære (katolsk messe, bønn for døde og almuer som helliggjørende middel). Luther sa: «Dette er bøker som, selv om de ikke regnes som De hellige skrifter, fremdeles er nyttige og bra å lese.«

Calvin forholdt seg også positivt til apokryfen. Han fikk opplysning fra den og refererte til den når det gjaldt allerede godtatt lære. Verdt å bemerke er det at verken Calvin eller Luther brukte den som en uavhengig og ufeilbarlig kilde til lære.

Den romersk-katolske kirke gjorde imidlertid det. I sitt kirkeråd i Trent (1546) ble de fleste bøkene del av deres kanon. Mange protestantiske trosbekjennelser fant behov for å plassere apokryfen som nyttig, men ikke som den inspirerte Skriften.

Fra et historisk perspektiv setter apokryfen lyset på to monumentale hendelser i det andre tempels jødedom: Helleniseringskrisen og Makkabeeropprøret. Disse to hendelsene formet bevisstheten og ideologien til hver eneste jødisk person som levde i det første århundre og blir dermed vesentlig i studiet av Det nye testamente.

Helleniseringskrisen

Det jødiske folket hadde kjempet mot helleniseringen siden Alexander den store inntok Palestina i 332 f.Kr. Han hadde en annen utenrikspolitikk enn tidligere herskere. Han ødela ikke deres historiske tradisjoner, men ville ha dem sammensmeltet med det greske levesettet. Gresk var språket som ble brukt i handel, utdanning og literatur. Det som skjedde var at de greske og jødiske kulturene kolliderte. Her møttes også den eldre og yngre jødiske kulturen. Noen så på det som ødeleggende, mens andre var åpne for det nye. Mange unge jøder kledde seg som grekerne, de hastet gjennom sine plikter i templet for så å trene nakne i den greske gymsalen.

Dermed kom det et skarpt skille blant jødene. Noen var for helleniseringen, mens andre sto sterkt imot. Anti-hellenister ble kalt Hasidim (‘pietistene’). Noen lærde mener at det er her fariseerne har sin begynnelse, fordi de vektla lojalitet til Guds lov og pakten. Helleniserte jøder ble antitesen til disse trofaste. Resultatet var en splittet nasjon hvor en fremmed påvirkning truet deres nasjonalidentitet, enhet og liv.

Makkabeeropprøret

Elleve år etter at Palestina var hellenisert døde Alexander den store. Hans rike ble delt, men fikk i hovedsak to etterfølgere: ptolemeiene og seleucidene. Helleniseringen fortsatte sammen med rivalisering. Til slutt var det den ondskapsfulle Antiochus Epiphanes IV, seleucidenes konge som inntok tronen. Dette navnet ble husket av enhver jøde.

Antiochus IV plyndret jødenes tempel for å få midler til sin kamp mot egypterne. Mens han var i Egypt fikk han nyheter om at anti-hellenistene gjorde opprør mot pro-hellenistene og seleucidene. Dette var ikke gode nyheter for Antiochus IV. Da han kom hjem rev han ned Jerusalems murer, satte opp et nytt festningsverk som dominerte tempelområdet og innsatte en garnison. Byen ble en militærleir. Hellenistene jobbet sammen med de seleucidske militære for å innføre tilbedelse av Baal (som var identifisert med Zevs) i tempeltjenesten. Antiochus IV ga forbud mot den jødiske religion. Han ødela skriftene. De fikk ikke feire sabbat eller andre fester. Matlovene ble fjernet. Omskjærelse kunne ikke lenger skje. Mødre ble faktisk drept for å tillate det, og de nyfødte ble hengt fra morens hals. Det mest nedverdigende skjedde da Antiochus IV reiste et alter og ofret svin på det.

Når dette skjedde flyktet Hasidimene til Jerusalems landlige deler. En dag kom en offiser fra seleucidene til en landsby og prøvde å overtale en av lederne ved navn Mattathias til å ofre til hedenske guder på et alter som var reist. Da han nektet å gjøre det gikk en annen jøde med på forespørselen. Der og da, i sin nidkjærhet for Gud og pakten, ofret Mattathias sin jødiske medborger på alteret og drepte offiseren. Så kalte han på alle de som var nidkjære for sine fedres lov til å følge ham. En revolusjon var født.

1. og 2. Makkabeerbok forteller grundig om opprøret, men viktigst er Mattathias’ sønn Judas. Han fikk klengenavnet «Makkabeeren» (‘hamreren’). Med erfaring fra geriljakrigføring dro han på tokt med sine menn. Der veltet de altere, drepte hellenist-sympatisører og omskar barn med makt. Hasidimene støttet denne hendelsen som ble kjent som Judas’ Makkabeeropprør.

Tre år senere overvant Judas og hans tropper seleucidene. De innviet tempelet på nytt den 14. desember 165 f.Kr. Til minne om denne hendelsen ble en ny fest lagt til den jødiske kalenderen: Hanukka (eller ‘innvielse’, Joh 10:22), også kalt lysets fest.

Hvordan påvirket disse to svært så monumentale hendelsene bevisstheten og ideologien til jødene i det første århundret? De fikk en messiansk iver. De lengtet etter en kriger som David som ville knuse deres fiender, rense tempelet og fornye Guds pakt. Denne forventningen skinner gjennom i evangeliene. Folket vil gjøre Jesus til konge, men han trekker seg tilbake til fjellet (Joh 6:15). Når Jesus gjør sitt inntog i Jerusalem spredte etterfølgerne hans ut palmegrener på bakken (et nasjonalsymbol på makt og seier over undertrykkere under Makkabeeropprøret), mens de ropte at Israels konge skulle frelse dem (Joh 12:13). De ønsket seier gjennom herlighet, mens Jesu seier ville komme gjennom lidelse.

Apokryfen gir oss dermed mye historisk informasjon som gir lys til vår forståelse av Det nye testamente. Burde så alle kristne lese den? Nei, slett ikke, men man burde vite hva den handler om.

Siden apokryfen regnes som kanon i den romersk katolske kirke ser vi at det er mye av dens praksis som understøttes av ting som står skrevet der. Man kan dermed få forståelse for hvorfor protestanter, katolikker og ortodokse har ulik vektlegging og innhold i sin lære. I apokryfen finner man lære som strider mot den protestantiske kanons lære, blant annet når det gjelder grunnleggende ting som frelse og helliggjørelse.

Dermed kan det vanskelig sies at apokryfen er essensiel for vår tro, men å avskrive den fører samtidig til at man går glipp av verdifull historie.

David deSilva skriver: «For å overforenkle; var det ikke for Augustin, kunne disse bøkene være tapt for kirken; var det ikke for Jerome, hadde vi kanskje ikke sett dem som en samling adskilt fra Det gamle testamente.» (Introducing the Apocrypha: Message, Context and Significance, 2nd ed. [Grand Rapids, MI: Baker Academic, 2018]

** Denne artikkelen er basert på utdrag fra en artikkel av David Briones, professor ved Westminster Theological Seminary, skrevet 5. november 2019
(www.desiringgod.org/articles/what-is-the-apocrypha)
Gjengitt med tillatelse.