av Det burde nok falle naturlig, selv for oss mennesker, å tenke at Gud skapte og utrustet oss for den hensikten han hadde. Han planla og gjennomførte til minste detalj.
Mennesket er i stand til å gjøre mye, selv om det ofte fremstår som begrenset i den store sammenhengen. Vi kan tenke, ta valg, føle, være kreative, huske ting, bevege våre lemmer, bruke sansene våre og forestille oss ting. Alle våre evner kan brukes og samles i det som spenner over en åndelig dimensjon, en sjelelig og en materiell dimensjon. Alt er del av det skapte. Når vi lever i sannhet kan alt dette forenes i en hensikt. Gud hadde store tanker da han skapte. For å oppnå dette måtte han utruste oss med deler som skulle virke sammen. Vi kjenner i stor grad den menneskelig normen, og skjønner at noen har en begrensning dersom noe av utrustningen mangler, som syn, hørsel, taleevne, eller lemmer.
Som et krysningspunkt mellom Guds store hensikt og det uforløste potensialet, finner vi oss selv. For Skriften vitner jo om at Gud ga oss nøkkelrollen. Menneskene skulle råde over jorden. Mennesket alene? Kanskje er det fordi Guds tilstedeværelse var så overveldende og åpenbar at det ikke sies så mye om dette i utgangspunktet. En gud, eller elohiym, er en kilde, en opprinnelse. Det er noe eksistensen dreier seg rundt. Leser du om skapelsen og den første tiden, med betingelsen om at Gud er midt i alt og at denne relasjonelle nærheten gjennomsyrer handlingsforløpet, da får alt som sies en sammenheng.
Hvor nær var Gud da han sa: «Det er ikke godt for mennesket å være alene«? Eller da han førte dyrene til mennesket for å se hva han ville kalle dem. Eller da han lot mennesket sove og gjorde disse to komplementære; mann og kvinne. Denne nærheten var for Adam og Eva så normal at de, da de syndet, prøvde å skjule seg fra Gud. De måtte bort fra det normale.
Ja, selv Kain og Abel erfarte Guds nærhet. Da de begynte å engasjere seg for å råde over jorden gjennom jordbruk og dyrehold, erkjente de Guds sentrale rolle ved å gi ham gaver. De ofret til Gud og erklærte ved det at han er kilden til velsignelsene.
Det er vanskelig å unngå koblingen mellom vår bruk av ressurser og hva vi erkjenner som vår endelige kilde, eller gud. Da er vi tilbake til utgangspunktet, Guds hensikt, vår utrustning og vår forvaltning.
Når mennesker, samfunn og nasjoner går bort fra Guds hensikt kommer mørket. Da florerer synd, løgn, korrupsjon, sykdom, grådighet, vold og ondskap. Ja, selv de som kaller seg Guds folk, kan føres inn i en sløvhet.
Se hva profeten Jesaja sier når de utvalgte gikk vill:
«Stirr på hverandre, og bli forvirret! Stirr dere blinde, og vær blinde! Dere er drukne, men ikke av vin. Dere raver, men ikke av sterk drikk. For Herren har utøst over dere en dyp søvnens ånd. Han har tillukket deres øyne – profetene. Og han har tildekket deres hoder – seerne.»
«Og Herren sier: Fordi dette folket holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud som de har lært, se, derfor vil jeg fremdeles gå underlig fram mot dette folket, underlig og forunderlig. Deres vismenns visdom skal forgå, og deres forstandige mennes forstand skal skjule seg.» (Jes 29: 9,10, 13,14)
Profeten Hosea sier det samme:
«Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen forkaster jeg deg, så du ikke skal tjene meg som prest. Du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn.» (Hos 4:6)
«For de har holdt opp å akte på Herren [YHVH].» (Hos 4:10b) Hosea gir oss nøkkelen her.
Det hebraiske samar som oversettes akte, er det samme ordet Gud bruker i sin befaling til Adam. Han skulle vokte [samar] Eden. Når vi slutter å akte på, eller vokte Gud som vår kilde, da ender vi opp med å glemme Guds lov, kunnskapen som fører til liv. Da florerer synden.
Det er vi som kaller oss Guds folk som må omvende oss. Det er vi som har kallet til å være lys og salt, til å reise oss midt i mørket, slik at mange kan se det og gjennom håpet omvende seg og selv ta til tro.
Hvordan ser dette lyset og saltet ut? Jo, det preger våre handlinger. La oss minnes Herrens ord gjennom Jesaja. «Vend øret til og hør min røst, gi akt og hør min tale! Når bonden vil så, holder han da alltid på med å pløye og vende og harve jorden? Når han har jevnet åkeren, sprer han ikke da ut dill og karve og sår hvete i rader og bygg på avmerket sted og spelt i kanten? Hans Gud har vist ham den rette måten, han lærte ham det. For en tresker ikke dill med treskeslede, en ruller heller ikke vognhjul over karve. Men med stav banker en ut dill, og karve med kjepp. Blir vel brødkornet knust? Nei, en holder ikke på med å treske det for alltid. Når en driver sine vognhjul og sine hester over det, knuser en det ikke. Også dette kommer fra Herren [YHVH], herskarenes Gud. Han er underfull i råd, stor i visdom.» (Jes 28:23-29)
Denne nærheten har altså vært tilgjengelig gjennom alle tider. Noah ble nok hånet i sin samtid, men hans nærhet til Gud ble hans frelse. David ville under verdens omstendigheter vært en død mann lenge før han sovnet inn, men hans nærhet til Gud ble hans frelse. Israels folk er gitt oss som et vitnesbyrd om dette samme.
Det er tid for å vende tilbake til vår første kjærlighet i alle ting. Under Jesu herredømme er intet unntatt. Vi må vokte oss for å gjøre ham til et trumfkort vi trekker fram bare når vi trenger det. Dette er ikke evangeliet om Guds rike. Der er han konge og herre – over alt.
Får Den hellige ånd være din lærer i alle ting? Hvordan ordner du din åker? Hvordan sår du ditt korn? Har du fått en ark å bygge som ikke gir mening for din samtid? Kjemper du dine kamper, først sammen med Herren i det skjulte, for så å se seier i det naturlige?
Herren kaller oss til nærhet. Han vil kjenne oss og han vil at vi skal kjenne han. Det er om dette Paulus skriver så sterkt: «Jeg kjenner meg dradd til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre.» (Fil 1:23)
Når vi gjør våre prioriteringer om hva vi skal vokte og akte på, la oss sikte på dette løftet som er gitt om den evige framtid. «Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud.» (Åp 21:3)
Denne gode Gud er det som vil være vår medvandrer og vise oss sin vei. Han er god og han bryr seg til og med om hvordan dill, spelt og karve såes i jorda. Hvorfor? Jo, han vil være nær. Han kan vi stole på.
Han er Immanuel.
