av I prinsippet er det ganske så enkelt. Vi lever enten ut fra lysets kilde, eller vi lever ut av mørkets kilder. Det er ikke noe i mellom, selv om vi ofte kan oppleve det slik. Gråsoner handler mer om at ting ikke er avklart enn hva som faktisk er kilden. Kanskje er disse gråsonene også en konsekvens av at vi ikke daglig praktiserer det å skille åndene.
Jesus var åndelig våken hele tiden. Og det er tydelig at han hadde åndelige øyne som skjelnet det som ikke var synlig i det naturlige. Da Jesus helbredet den lamme mannen som ble senket ned fra et hull i taket, var der skriftlærde som «tenkte i sitt hjerte» (Mk 2:6) «Straks merket Jesus i sin ånd at de tenkte slik…» Han kunne se det som ikke var synlig og leve ut fra det perspektivet. Han så disiplenes hjerter. Han så kampen Judas tapte i sitt eget indre. Han så de som hadde tro. Han kunne se fra den dimensjonen som Adam og Eva hadde forkastet tusener av år tidligere.
Det er Guds Ånd som vekker vår ånd til liv. Selv om sammenhengen er en annen, ser vi Åndens rolle beskrevet av Paulus. «Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.» (1 Kor 2:10)
Det er nettopp rundt denne tematikken at Jesus beskriver rollen til sin menighet. I Matteus 16 finner vi en samtale hvor vi kanskje alle hadde blitt noe forvirret. «Se til å ta dere i vare for fariseernes og saddukeernes surdeig.» (Mt 16:6) Jesus snakket om surdeig, men mente egentlig noe dypere. Igjen ser Jesus deres tanker i Ånden og fortsetter undervisningen frem til konklusjonen: «Dere må da skjønne at jeg ikke snakket til dere om brød! Men ta dere i vare for fariseernes og saddukeernes lære.» (Mt 16:12)
Disiplene skulle altså være våkne i ånden og skille hvor læren kom fra. Like etter bekrefter Jesus noe Simon Peter har sett i Ånden, åpenbart av den himmelske Far. «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Og nettopp på denne åpenbaring (klippegrunn) skulle Jesus bygge sin menighet (ekklesia). Å kunne skille våre åndelige lærere er dermed et høyst kritisk element i det å være Guds menighet.
Det er vel liten tvil om at det til sist er vår relasjonelle nærhet til selve livskilden som gjør oss i stand til å skjelne det som ikke hører til. Når vi blir sløve eller faller for fristelser, svekkes vårt åndelige klarsyn. Selv om Gud gir noen spesielle gaver til å skille ånder, er dette noe alle Jesu etterfølgere må vokse i. Hvordan skal vi ellers vite om det er Ham vi følger etter?
I Lukas 2:52 leser vi at Jesus gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker. Hele hans liv var underlagt sin Far. «For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst.» (Ro 10:9) Hele vårt liv underlegges Jesu herredømme og dermed hans lære når vi blir frelst. Misjonsbefalingen handler om å bringe læren om Guds rike til alle folkeslag.
Oppvåkningstid er svært ofte foranlediget av prøvelser. Derfor også overskriften til dette innlegget. Jesaja skrev «Herren skal gi dere nødens brød og trengselens vann, men da skal dine lærere ikke mer skjule seg, men dine øyne skal se dine lærere.» (Jes 30:21)
Alle folkeslag har på et tidspunkt vært under slike lærere. Det skrives om Israel, at de hadde loven som sin tuktemester (eller lærer). Derav ser vi også advarselen om fariseernes og saddukeernes lære. Når Kristus stiger inn, avvæpnes disse maktene, og til den grad folket disippelgjøres av Guds rikes lære vil vi også se dets uttrykk. Her ligger kampen.
Dermed må vi ikke være overrasket, hvis vi forlater Guds loddesnor og holder oss til mørkets lære, om prøvelser kommer. Det han lengter etter er omvendelse og nærhet. Han vil være vår kilde i absolutt alt. Det er nettopp det en Gud er.
Kallet til omvendelse har lenge gått ut til verdens nasjoner og folkeslag, så også til Norge. For den som har Skriften som sin loddesnor og vet å skjelne i Ånden, hvor nær er vi å fylle vår synds mål før dom må komme?
«For så sa Herren Herren [Israels] Hellige: Dersom dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og i tillit skal deres styrke vær. Men dere ville ikke.» (Jes 30:15)
Hva så med oss?
