av Hvor er svikten i ligningen? Evangeliet om Guds rike presenteres på så kraftfullt vis at det ikke levner rom for forhandling. Gud har bestemt seg for å frelse hele skapningen, punktum. Han har allerede gjort sitt inntog. Frontlinjen er etablert og instruksene er gitt. «Meg ble gitt all autoritet i himmel og på jord» sa Jesus. Det har skjedd. Dommen har falt. Denne verdens hersker er avsatt. Rettmessig eier: Jesus, den salvede Messias.
Nå er det iverksettelse av dommen. Skriften sier at Guds dom er å sende lyset til en verden i mørke. (Joh 3:19) Han vil helbrede og gjenopprette. (Apg 3:21)
Til å utføre dommen har Han satt sitt eget legeme, hvor Han selv er hodet. På gresk kalles dette legemet ‘ekklesia‘. Det er samme ord som blir brukt om Israelsfolket, men nå i en enda bredere betydning. Dette er alle de som kroner Jesus som Konge og bøyer seg for Ham. Kalt ut av mørket og satt inn i lyset som prester for den Aller høyeste.
Før Jesus dro for å sitte på tronen i sitt rike ga han så denne mildt sagt overveldende marsjordren. «Gjør etterfølgere av alle etnisiteter.» Hvorfor? Jo, Guds rike er nå blant oss. Det har seiret og det skal seire til alt er lagt under Kongens føtter. Det lovmessige er på plass. Nå skal kongens folk ut og etablere dette riket.
De første disiplene fikk ikke dra før de hadde fått Ånden. Så også med oss. Det vil si at vi da bærer på innsiden universets skaperkraft og visdom. Kraften er her!
Jesus lignet Guds rike med surdeigsprosessen. En liten del med surdeig ble blandet inn i melet og til slutt var hele deigen gjennomsyrnet. Da handler det om å føre tilbake stjålne eiendeler.
Hva er det med surdeigen da? Virker den? Går det an å ta feil av hva som er surdeig og ikke? Den må ha noen iboende kvaliteter som gjør at den bærer sine frukter.
Surdeig var også en gang vanlig mel. Så gikk den gjennom den relativt enkle prosessen hvor en liten mengde mel ble eksponert for vann og luft. I løpet av noen sykluser skjer det noe synergistisk. Fordelaktige bakterier som trives med å fordøye mel begynner å jobbe. Det som skapes er noe levende som selv trenger næring for å forbli surdeig. Det er når de riktige elementene stadig tilføres at dette skjer. Det opprinnelige melet var næringspotensiale for noe større. Man gir altså seg selv for en større hensikt.
Det skulle være nærliggende å tro at kraften til liv er essensiel for surdeigen. Vi må ha Ånden. Så må vi fylles av Ordet, det Logos som definerer. Logos og Ånden blir til Rhema, den andre skarpe eggen på sverdet vi kjemper med. Derfra skal vi vokse inn i modenhet.
Har vi problemer med surdeigen i dag? Bærer den frukter som den skal? Burde vi sjekket at alle ingrediensene er rene? Er det noe som mangler? Dess bedre kvalitet på bestanddelene, dess bedre skulle resultatet bli.
Løftet er at surdeigen skal syrne alt melet. Skjer det ikke må vi tilbake til utgangspunktet og starte på ny.
Jesus snakket om dette med sine disipler. Det følgende leser vi i Matteus 16.
Da de kom over til den andre siden, hadde disiplene glemt å ta med brød. Jesus sa til dem: «Pass dere og ta dere i vare for surdeigen til fariseerne og saddukeerne.» De snakket seg imellom og sa: «Det er fordi vi ikke har tatt med brød.» Men Jesus merket det og sa: «Hvorfor snakker dere sammen om at dere ikke har brød – dere lite troende! Begriper dere ennå ingenting? Husker dere ikke de fem brødene til de fem tusen, og hvor mange kurver dere da fikk? Eller de sju brødene til de fire tusen, og hvor mange kurver dere da fikk? Hvordan kan dere tro at det var brød jeg snakket om? Ta dere i vare for fariseernes og saddukeernes surdeig.» Da forsto de at det ikke var surdeig i brød de skulle ta seg i vare for, men fariseernes og saddukeernes lære.
Har du identifisert dine kilder? Har du gransket dem helt tilbake til Skriften, slik Berøerne gjorde det?
Har ikke deigen kraft er det noe som må skje med innholdet.
