av I Norge er folket den lovgivende forsamlingen. Vi er en nasjon med konstitusjonell forankring. Det vil si at selv en monark har begrensninger. Den utøvende makt er også underlagt grunnloven, med klare grenser. En hovedgrunn til at vi går til valg hvert fjerde år handler om arbeidsfordeling. Det vi velger er ikke politikere, men representanter. Det er folket som er nasjonens politikere. Vårt ansvar er å velge mennesker som har vist at de holder ord og forstår mandatet sitt. De må ha godt rykte, karakterstyrke og være fulle av visdom.
Mennene og kvinnene som velges skal ikke ha noe mandat til å gå bort fra sine løfter og fungere uavhengig av de som valgte dem. Å være representant handler i bunn og grunn om en tjeneste hvor man bærer sine velgere gjennom sin tilstedeværelse. Re-presentasjon handler om en tilstedeværelse på vegne av de som ikke kan være der, som nevnt også av praktiske årsaker.
Dette betyr også at man må ha mekanismer for å holde sine representanter tilregnelige. En av hovedmekanismene er regelmessige valg. Noen nasjoner har mulighet for referendum, hvor man trenger et gitt antall mennesker for å ta opp saker til folkeavstemning.
Fra begynnelsen hadde Stortingets medlemmer mye av sitt virke på sitt hjemsted og reiste så for å samles som storting. Dermed var forståelsen av det å være representant sterk. Man var knyttet til sitt lokalsamfunn. I dag er det ikke slik. De folkevalgte bruker svært mye av sin tid borte fra sitt hjemsted. Arbeidsmengden har blitt så stor at det kreves. Er dette visdom, eller betyr det at lokaldemokratiet egentlig er svekket til fordel for sentralisering og maktkonsentrasjon?
En representant sendes ikke for å konsentrere makt, men for å samarbeide og finne løsninger slik at lokalsamfunn kan fungere på best mulig måte. Det er individet som er nasjonens suverene og dette skal beskyttes og voktes. Dermed skal man ha minimalt med overformynderi. Lokalt engasjement kommer helt naturlig fra premisset om at Gud ser til individet når det gjelder ansvar. Mennesket er Guds bilde og potensialet ligger i at vi lærer å leve i samfunn med hverandre.
Norges Grunnlov er også nasjonens høyeste lov. Den trumfer alt. Ingen andre lover skal stå i strid med grunnloven. Dette er ikke akkurat tilfellet i dagens Norge. Dermed har vi en utfordring. Mange har valgt representanter som står for andre ideologier enn nasjonens grunnleggere. Kjernen i dette er at folk forkaster lovens verdigrunnlag; den kristne troen og Skriften.
Når vi nå går til valg er det vårt ansvar å kjenne Norges Grunnlov, vår identitet som nasjon og vår historie. Det er ikke vår rett å velge mennesker som står i strid med nasjonens grunnlov, men muligheten er der.
Dersom vi forstår hva som skjer i valgår, så handler det ikke om kampen mellom politiske partier, men kampen om nasjonens eksistens. Overraskende koalisjoner kan oppstå når mennesker innser dette.
Og der er vi i dag. Valget står om Norges eksistens. Må Gud være oss nådig!
