av Gjennom Skriften får vi raskt forståelsen av at Gudsfrykt er viktig i vår vandring. Salomo sa at denne Gudsfrykten er begynnelsen til visdom. Den er altså veien frem til noe bedre. Gudsfrykt handler mest om fryktens objekt, altså at Gud er den vi frykter. På hebraisk brukes ordet ‘yare’, stort sett samme hva det er en frykter. Når vi frykter Gud fremfor noe annet blir det en lærer eller en tuktemester frem til noe bedre. Gudsfrykt er vår første skanse når det gjelder å holde de ti bud. Dermed nærmer vi oss kjernen, nemlig at når vi frykter Gud så kan vår handling se lik ut både når vi lever ut fra frykt og kjærlighet. Hvordan?
Frykt handler i bunn og grunn om mangel på substans, mens kjærlighet er fylde i substans. Når vi frykter så gjør vi det ut av en indre tomhet eller evneløshet. Frykt er nemlig svært så kontrollerende, nettopp fordi vi ikke har overvunnet den. Er du redd for høyder, så holder du deg borte fra slikt. Frykter vi slanger eller edderkopper har det mye samme effekt. Frykten kan også gjøre at vi blir besatt av det vi frykter. Det blir nærmest som en ufrivillig tilbedelse, hvor noe får så stor makt at det tar over. Dette kan være en fobi av et eller annet slag. Det kan føre til at vi til og med bruker tid til å lære om det vi frykter for å få en viss kontroll på det. Dette er ofte en av fryktens frukter; behovet for å kontrollere.
Gudsfrykt har mange løfter. Det er ikke bare begynnelsen til visdom, men også et vern og noe som fører til mange andre velsignelser. Når vi frykter Gud kan det altså fremstå i handling akkurat slik kjærligheten til Gud ser ut. Den som frykter Gud tilber ikke andre guder. Man holder hviledagen hellig, ærer sin far og sin mor, stjeler ikke, dreper ikke og ødelegger ikke andre menneskers navn og rykte. Dermed kan både frykt og kjærlighet fremstå ganske så like i gitte situasjoner. Det som utgjør den store forskjellen er den indre substansen. Kjærligheten fører til en dyp modenhet og et ønske om å gjøre alt som er godt. Dermed vil man alltid søke godhetens gjerninger.
Det vi må spørre oss selv, er hva som virkelig motiverer oss til å gjøre det vi gjør. Gjør vi det ut av en indre substans, eller er det bare fordi vi frykter konsekvenser dersom vi ikke gjør det? Frihet har vi når vi ønsker å gjøre det, mer enn bare å måtte gjøre det.
«Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.» (1 Joh 4:18)
Det er bare Jesus Kristus som kan sette oss fri til å elske.
