av Rundt om i verden hører vi til tider lovord om det nordiske lands velferdssamfunn. Mange forstår dette som sosialisme. De fleste av våre nasjoner har utviklet store statlige institusjoner som er ment å tjene folket. Analyserer vi situasjonen i Norge ser vi at vi har hatt en stor grad av frihet, men at en i bakgrunnen har fått en stadig større tilstedeværelse av det vi kaller stat eller offentlighet. Norges Grunnlov er tydelig på at kongen har begrenset makt. Vi er dermed på ingen måte noe totalitært regime i henhold til våre lover. Dette kan likefullt raskt endres dersom vi ikke forstår maktfordelingsprinsippet, hvor den lovgivende, utøvende og dømmende makt må fungere med likeverd for at misbruk ikke skal skje.
Sosialisme som styringsfilosofi er ikke noe som kan vare. Sosialisme er en overgangsform som vil ende i kommunisme, nettopp fordi dette også er sosialismens ultimate premiss. Vektleggingen på gruppen er for stor og man mister individet. Man lever altså i en spenning som over tid vil føre til et endemål.
I Norges historie er det liten tvil om at vår kristne arv og reformasjon en gang ble en solid kjøl på skuta. Dette fundamentet har tålt mye gjennom årene. Det er ikke sosialismen som har gitt oss velferd og utvikling. Alt dette kommer fra noe dypere. Mennesker og lokalsamfunn med det kristne verdigrunnlaget bygget nasjonen Norge. Dette vet vi fordi det bare er visse verdier som gir visse resultat. Det handler om årsak og virkning. Den store friheten og tilliten vi har hatt kommer fra et indre verdisystem, ikke fra en ytre struktur.
Når vi i dag analyserer situasjonen har mye av verdigrunnlaget forsvunnet. Da forsvinner det som holdt strukturen i sjakk. Sosialismen ser ikke individet. Det er det kristne livssynet som verdsetter mennesket, som gir lokalsamfunnet sitt verdi og lærer oss at nasjonen handler om muligheten til å forvalte liv, familie, eiendom og evner til ære for Gud og velsignelse for andre.
Når verdigrunnlaget forsvinner blir ‘luften’ vi puster av dårligere kvalitet. Da tar strukturen over og samfunnet kveles sakte men sikkert. Historien er så alt for klar på dette. Når individet ikke lenger verdsettes og beskyttes, vil man også slutte å yte og gå fra å være skaper til å bli forbruker. Da begynner mennesker å utnytte og kreve, heller enn å gi og bidra.
Ønsker du å bli klarsynt når det gjelder tiden vi lever i må du inn i Skriften og lære Guds veier. Norge har kommet altfor langt inn i uføret. De fleste ser det ikke. Mange nekter å tro det. Dersom vi ikke omvender oss kommer dagen da vi våkner opp og hadde ønsket at alt bare var en dårlig drøm.
Sosialismen er i ferd med å kvele Norge. Vil vi makte å reise oss og føre nasjonen tilbake til folket, eller må vi inn i slaveriet før ropet stiger opp?
