av Når vi fødes på ny, flyttes vi ut av mørket og inn i lyset. Dette kaller Jesus for ‘ek kaleo’ eller ‘ekklesia’. Det er knyttet til en ny identitet. Ekklesia er gjenopprettelseslegemet, Guds folk og nasjon, som får uttrykk på alle samfunnets områder. Et av disse kaller vi kirke. Det kommer fra det greske ‘kyriakos’, eller Herrens hus. Kirke kan også ha utallige uttrykk. Det som uansett er en fellesnevner er at Kristus fremdeles er hodet. Gud er den sanne kilde til alle formene. Som ekklesia er vi også gitt rollen som prester for Gud. Ja, vi har blitt et kongelig presteskap, noe som også innebærer at vi er gitt autoritet og myndighet.
En av presteskapets roller er å bevare loven. Som folket i Norge skal være det lovgivende organ er det presteskapet som bærer Guds lov og proklamerer den himmelske lære. En av kirkens primære roller er dermed å løfte opp Guds ord for alle livets områder. Her skal vil lære hvordan Guds rike ser ut, i helhet. Vi skal øve og trene på livet i lyset. Vi skal lære å tenker tanker lik Guds tanker, for hele livet, uansett område. Det kalles Guds herredømme.
«For en prests lepper skal bevare kunnskap, lov skal hentes fra hans munn, for han er sendebud fra Herren, hærskarenes Gud.» (Mal 2:7)
Dette betyr at kirkens hode som er Kristus, skal være dens eneste autoritet. Kirken kan ikke underlegges andre hoder. Da er den kompromittert.
I Norge er vi velsignet med en grunnlov som erkjenner dette. Hele vårt verdigrunnlag finner vi i den kristne tro. For å bevare nasjonen må dermed kirken ikke tillate korrupsjon av dette. Det allmenne presteskap skal fungere til enhver tid og på ethvert sted. Dette er en tjeneste for Gud. Derfor rev også Jesus ned hierarkiet i tempelet. Nå kan vi alle tjene Gud. Derfor bekrefter Skriften at vi nå skal tjene hverandre i menigheten. Den som vil lede skal tjene alle de andre. De fem tjenestegavene skal fungere sammen; apostel, profet, evangelist, hyrde og lærer – for å bygge legemet.
Det er tid for renselse i menigheten. Geitene skal skilles fra sauene. Hvem er tro mot Gud? Skal vi bevare Norge må vi ene og alene være tro mot Gud. Fallet kommer når menigheten, Guds eget folk, svikter ham.
Det er fremdeles tid for tro. Selv om mørket er stort, er Herren større. «Ennå råder vi fritt over landet, fordi vi har søkt Herren vår Gud.» (2 Krøn 14:7b) Det finnes en gjenpart som er i ferd med å reise seg. Mange må nå velge om de skal bøye seg for Herren eller føres inn i Babylons fangenskap.
Kirken i Norge må aldri tvinges, for samvittighetsfrihet har vi lovfestet. Kirken er Norges samvittighet. Reis deg og tal! Hvem skal vise vei om ikke du gjør det? Hvordan skal folket kunne skille mellom rett og galt når lyset er borte? Våkn opp!
