av Det er så spennende å granske Skriften. Der finnes utallige skatter. Om Skriften sier Timoteus at den er «inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkoment satt i stand til all god gjerning.» (2 Tim 3:16,17)
Vi har lært å kalle ham Gud, men vet vi hva vi snakker om? I de gamle skriftene ser vi at folkene fulgte mange guder, både den ene og den andre. Israel ble utvalgt for å åpenbare den sanne og evige Gud, kilden til alt det gode. De endte selv opp med å bytte innholdet i sin gud til stor ødeleggelse. Også i dag følger mennesker alle slags guder.
Når Skriften snakker om Gud, eller Elohiym, som det står på hebraisk, er det ikke så mye navnet på en person, som det er beskrivelsen av hvem eller hva denne personen er. Ordet Elohiym betyr å være istandsatt eller å ha kraft til noe. En gud er altså en kilde. Dermed må vi lære oss å gå dypere når man snakker om gud eller Gud. Vi må stille spørsmål for å finne ut hva som er substansen det snakkes om.
Paulus skriver i sin bønn: «Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen, han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden» (Ef 3:14,15) Også her ledes vi til å søke innholdet i betegnelsen far. Hvem er denne perfekte Far, ulik alt annet? Hvem er det som gir substans til innholdet?
Vi snakker ofte om Gud, som om alle er enig i hva vi snakker om. Ja, noen vil også argumentere at ulike religioners gud er den samme. Da stiller vi ikke spørsmål ved innholdet. Det er bare en som har sagt at han er den sanne Gud, altså bare en som virkelig gir innhold som lever opp til beskrivelsen.
På samme måte som far og mor er en type ‘beholder’, er også benevnelsen ‘gud’ det samme. Gjennom hele Skriften ser vi hvordan den ene evige jobber for å vise mennesker at han er den sanne Gud. Navnet bruker vi ikke så ofte i det norske språket, men det er verdt å reflekere over det. Jødene har stor respekt for dette navnet. Ja, så stor at de ikke tar det i sin munn. De hadde så stor ærefrykt for dette navnet at de utelot å skrive det i sin helhet. Det er det hellige navnet over alle navn, han som skapte og som gjenskaper. Dette er den eneste Gud som er i stand til å frelse.
I Skriftens andre kapittel lærer vi navnet. Vi kjenner ham ved de fire bokstavene YHVH. Et helt mysterium skjuler seg bak de hebraiske tegnene som former dette navnet. Det er verdt et studie i seg selv. YHVH er det evige kjærlige fellesskapet som står bak alt det gode. Dette er navnet til den evige Elohiym, den sanne Gud. Her finner vi Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Dette er det evige Livet. Det er om ham Skriften sier «Da sannet Manasse at Herren (YHVH) er Gud (Elohiym).» (2 Krøn 33:13) Da Israels folk fikk de ti bud sa han «Jeg er Herren (YHVH) din Gud (Elohiym), som førte deg ut av landet, ut av trellehuset.» (5 Mos 5:6)
Gjennom profeten Esekiel talte han og sa: «Jeg vil fri [heb:yasha] dere fra alle deres urenheter.» (Es 36:29a) Her ser vi altså at YHVH skal komme og fri oss, han skal frelse oss fra vår synd. Setter man sammen YHVH og yasha på hebraisk får man Yehoshua, eller Josva. Yehoshua er navnet som på gresk ble til Iesous, eller Jesus som vi kjenner det.
Så er det endelig innholdet vi må kjenne for å ha liv. Det er en person som setter oss fri. Vi vil aldri finne livet ved å kunne mye om den evige Gud, men når vi kjenner ham, ja da skal vi finne liv. Jesus kom for å åpenbare Faderen. Når vi kjenner den sanne Gud ved personlig åpenbaring vil ingen kunne forlede oss til å sette vår lit til en annen guddom. Da er hans Ånd i oss, og vi vet når vi har samfunn med ham. Da vet vi også å skille åndene.
Det er bare en som er istandsatt til å være vår Gud, det er YHVH. Han har åpenbart seg gjennom sin eneste Sønn, Jesus Kristus, han som frir oss fra våre urenheter og gjør alt nytt.
