av «Og Gud, Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den.» (1 Mos 2:15)
At mennesket ble gitt en oppgave å forvalte skaperverket er nok god kjent. Sammen med dette kom også oppgaven med å vokte det en skulle forvalte. Det betyr naturlig nok at Guds skaperverk ble satt inn i en form for mørke, noe begynnelsen av beretningen forteller oss. Det fantes krefter som ikke var på Guds lag, krefter som også ønsket å kjempe imot Guds hensikt og føre ødeleggelse over det han hadde gjort.
Det første mennesket Adam ble satt inn i noe ufattelig vakkert, men han skulle også utvikle det og kjempe for det.
Vår rollemodell, Gud, har selv satt noe verdifullt inn i mørket, og kjemper for dets hensikt. Skaperverket innebærer en overgivelse og forpliktelse som vi nok vanskelig aner rekkevidden av. I denne kampen for det gode står det skrevet at hans egen sønn ble ofret før verdens grunnvoll ble lagt. Guds visdom er overveldende, og hans kjærlighet kan ikke helt fattes.
Når vi kjemper for noe handler det om verdi, identitet og hensikt. Alt holdes sammen av Gud. Uten ham ingen verdi. Uten ham ville vi aldri fått definert livets hensikt og hvem vi er. Uten ham ville vi ikke eksistert.
Mange forbinder lett kamp og krig med vold og brutalitet. Det har vi blitt så altfor vant til fra mennesets historie. Dette er ikke Guds vei. Jo, han har også brukt makt når mennesker var uregjerlige, hårdnakkede og oppviglerske, men det er ikke hans høyeste hensikt.
Kampen vi er kalt til å kjempe modelleres best av Jesus. Det er først en indre kamp, en kamp i ånd og sjel. Dette er grunnen til at vi så desperat trenger både kraft og sannhet for å leve rett. Uten kraft blir vi som fariseerne og saddukeerne. De kunne mye, men levde som hyklere. Uten sannhet blir vi villfaringer som handler i uvitenhet og gjør mer skade enn vi gjør godt. Det gode defineres ved at det er både kjærlig og vist, aldri uten den ene.
En av Jesu kamper var å vandre den ydmyke vei, heller enn å ty til makt og vold. Han kunne kalt på hele himmelens hær og knust dem som kom imot ham, men gjorde det ikke. Han visste så inderlig godt at det var menneskets kamp i hjertet som var det store slaget. Eva og Adam tapte da de valgte synd, og så uendelig mange har gjort det samme gjennom historien.
Når vi ikke får definert vår eksistens i sannhetens lys vet vi ikke alltid hva som er verdifullt og verdt å kjempe for. Gjennom å lese Skriften lærer vi hva som er viktig for Gud. Der finner vi ut hva som er av verdi. Synd defineres av Skriften som å bomme på dette ‘målet’. Ordet ‘torah’ som brukes om jødenes skrifter betyr blant annet ‘å sikte rett’.
Dersom du vil være en som kjemper for det som er verdifullt, og virkelig forstår hva som er viktig, ja da må du inn i Skriften og studere. Tygg deg gjennom disse hellige skrifter, mediter på det du leser. Les det ut høyt slik at alle makter og myndigheter hører det. Rop ut etter visdoms og åpenbarings ånd. Det er opp til oss hvor mye vi får i oss. Dette er fornyelsen, at våre liv forvandles ved at sinnet fylles med sannhet. Da skal vi kjenne Guds gode vilje.
Leser du uten at ditt liv påvirkes? Da kan det være at du har et hardt eller et sløvt hjerte. Be om at Gud skal vise deg. Skriften er gitt for at ditt liv skal forvandles.
Hva kjemper vi for? Den første kampen er for vårt eget liv, vår ånd og vår sjel. Vil vi leve i lyset eller elsker vi mørket? Rettferdighet finnes kun i lyset. Der er det liv og framtid. Jesus Kristus er veien vi må vandre på. Der møter vi først en snublestein, et kors hvor vi selv må dø, før vi kan stige inn i vår arv, en gjenopprettet relasjon med Gud. Når vi så er død for vår synd står alle muligheter foran oss. Mange blir likevel sittende ved korset uten å forstå at Jesus ønsker å lede oss videre mot modenhet. Vi bærer alltid korset med oss, men vi må videre. Dette er måten Gud kvalitetssikrer livet i hans rike. Der skal kjærligheten råde.
Videre lærer vi å kjempe for det som ligger på Guds hjerte. Vi kjemper for at lyset skal skinne, over våre nærmeste, våre kjære, våre naboer og mennesker på vår vei. Vi kjemper for ektefeller, barn, foreldre og venner. Vi kjemper for å se Guds rike komme på jorden, at hans vilje skal skje på jorden som den skjer i himmelen.
Da er vi kalt til å tale ut Guds sannhet om hvem vi er, om skaperverket, om mennesket, om familie, ekteskap, far og mor, mann og kvinne, livets verdi, forvalterskap, rett og galt, godt og ondt. Da er vi prester for Gud, og dem som bærer loven ut til nasjonene. Vi skal tale det for åndskrefter og for mennesker. Vi skal tale det ut over hele skapningen.
Historiens helter var vanlige mennesker som gikk inn i kampen. De la ned sine liv for noe større. Vi kjenner mange av dem ved navn. Jesus viste vei. Etter ham fulgte hans disipler, apostlene, de mange martyrene, og dem som i nyere tid har kjempet Guds sak.
Vi leser om Stefanus som ble steinet da han forkynte evangeliet om Guds rike. William Tyndale var prest i England. Han oversatte Skriften til engelsk, noe han ble dømt til døden for. Jan Hus, en tsjekkisk reformator ble dømt til døden og brent fordi han sto opp for sannheten. Mange er de som har gitt sitt liv fordi de kjempet slaget som står i åndsrommet. Det er disse seirene som er av verdi.
«For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Ef 6:12)
Det er denne kampen som ligger bak alle våre handlinger.
Hva kjemper du for? Hvordan virkes det ut i ditt liv? Har du klart for deg hva din arv er og hva du vier ditt liv til?
