av Matteus krydrer det han skriver med et viktig ord. På gresk står det pleroo, og vi finner det 17 ganger i evangeliet han skrev. De aller fleste, rundt 14 ganger, brukes dette ordet for å knytte de gamle skriftene til Jesu liv. Hva betyr pleroo? På norsk er det oppfylt som går igjen. Det virker ikke å være et komplisert ord. Det brukes for eksempel også når fiskernes garn er fullt. (Mat 13,48) Da er det ikke plass til mer. Noe er komplett.
Slik skriver Matteus gjentatte ganger at profetenes ord er oppfylt. Profetene Jeremia og Jesaja nevnes flere ganger. Gjennom disse budskapene hadde Gud forberedt folket på det som skulle komme. De skriftlærde hadde inngående kjennskap til det som var nedskrevet. Dermed var det også en forventning i tiden. Matteus er den av evangelieforfatterne som i størst grad påpeker knytningen og oppfyllelsen av de gamle skriftene. Det gjør Matteus’ evangelium også til en glimrende brobygger mellom det gamle og det nye.
I dag kan vi også lese disse skriftene og se hvordan Gud har vevd alt sammen på en underfull måte. Et spørsmål vi må ta stilling til når vi leser de gamle profetiene er hvordan vi tolker dem. Skriftens egen standard for troverdigheten til profetier er blant annet at det som profeteres skjer. (5 Mos 18:22) Det finnes flere kriterier, men oppfyllelse er et av dem. Matteus er nøye med å peke på det som ble oppfylt.
Et sted hvor vi finner dette samme greske ordet pleroo, er når Jesus gir det som ofte kalles straffetalen til fariseerne og de skriftlærde. Han har like før erklært at Guds rike ville bli tatt fra dem (Mat 21,43) og fremsier så denne dommen. Det er nærmest som om ild kommer ned fra himmelen. Vi kan lese det i Matteus 23. Mot slutten av talen sier Jesus følgende: «Så fyll da opp [pleroo] deres fedres mål!» (Mat 23,32) Der kom altså denne hardheten til sin ende. «Slik skal det komme over dere …» fortsatte Jesus. Og igjen, «Alt dette skal komme over denne slekt!» (Mat 23,36)
Hva hadde Daniel skrevet flere hundre år tidligere? «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder …» (Dan 9,24) Så kommer Jesus selv og sier at dette nå er oppfylt. Dommen skulle tre i kraft. Det er alvorlige ord han taler ut, men tiden var kommet.
Gjennom denne oppfyllelsen ble også noe annet oppfylt. Daniel profeterte om at det skulle føres fram en «evig rettferdighet» og at «syn og profet» skulle besegles eller stadfestes. Dermed ser vi Guds underfulle verk, hvor han forløser menneskers frelse gjennom vår egen ondskap. Oppfyllelsen av syndenes mål ble redskapet hvor den store oppfyllelsen skulle skje. Ved de urettferdige hender fødte Gud fram den evige frelse for alle. Og selv om Jesus fritt ga sitt eget liv, ble den mørkeste dagen slutten på det kjødelige mennesket og forløsningen av vårt eneste håp. Bare i Jesus Kristus kan vi reise oss igjen etter dette fatale nederlaget. Mennesket kan ikke frelse seg selv, uansett hvilken vei vi prøver.
Det er en seierherre som henger på korset og sier disse ordene: «Det er fullbrakt!» (Joh 19,30) Han har oppfylt det alt.
