av Jesus talte til disiplene sine og fortalte dem at han hadde blitt gitt all autoritet i himmel og på jord. Denne autoriteten fikk han av sin Far. «Alle ting er overgitt meg av min Far«, sa Jesus mens han gjorde tjeneste på jorden. (Luk 10,22)
Profetene hadde talt om et rike som skulle komme. Mange trodde det var et rike av det slag de var så altfor vant til, hvor krig og vold ble brukt for å utbre det. Slik var det ikke. Få hadde forstått tanken om et rike i menneskets indre, og tolket det meste i sitt gamle paradigme.
Jesus spurte disiplene hvem folk sa han var. Folket var usikre. Noen tenkte han var døperen Johannes, andre Elias og noen tenkte det var Jeremia eller en annen profet. De så ham som en forløper, men klarte ikke å gjenkjenne hvem han virkelig var.
Simon Peter svarte hva han selv tenkte: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»(Mat 16,16) Der de andre var forvirret hadde han fått åpenbaring og forstått hvem Jesus var.
Så følger det kjente utsagnet fra Jesus: «Jeg sier deg at du er Peter [petros – en stein], og på denne klippen [petra] vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» (Mat 16,18)
Ordet petros brukes bare om Peter, mens de gangene petra brukes om et levende vesen er det Jesus det er snakk om. Ja, Paulus skriver det i klartekst til korinterne: «…og klippen [petra] var Kristus.» (1 Kor 10,4)
Skriften tas ut av sammenheng hvis det hevdes at Jesus taler til Peter og oppretter en ny ordning med Peter som øverste autoritet. Det er likevel her den katolske kirke mener å få sitt mandat fra. Hvis det er tilfelle, bør vi alle omvende oss og legge oss under pavens autoritet umiddelbart. Da er det suksesjonen etter Peter som representerer Jesu menighet.
Hva er det Jesus gjør? Snakker han til Peter som om han er i en unik posisjon, eller er det noe dypere? Ordene som følger er nemlig svært så viktige.
«Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden skal være løst i himmelen.»
Hvem er mannen som får høre disse ordene? Jo, den samme som like etter får denne kraftsalven: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» (Mat 16,23)
En skulle tenke at det fantes mindre porøst bygningsmateriale enn dette dersom et evig kongerike skulle etableres. Jesus har for så vidt allerede sagt det, men det er jo Peter selv som understreker det i sitt eget brev. Han skriver: «For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.» (1 Pet 2,6) Er Jesus hjørnesteinen, så er Peter det ikke. Da blir han en forløper for det han så sier: «Den som tror på ham…»
Jesus tydeliggjør dette med nøklene like etter seansen med Peter. I samtale med disiplene sier han: «Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.» (Mat 18,18)
Konklusjonen må være at det er de troende som har fått disse nøklene.
Hva er disse nøklene? Som troende har vi fått dem for å bruke dem. Jesus ble gitt autoritet av sin Far. Han har vist oss hva det gjelder. Han gikk også rundt og bandt og løste. Nøkkelen til nøklene var å være i sin Fars vilje. Jesus viste oss også at nøklene handler om å fremme Guds rike og drive tilbake mørkets rike. I Apostlenes gjerninger ser vi hvordan de første troende praktiserte dette. Helbredelse og forlikelse med Gud i frelsen var sentrale. Mange ble også løst fra åndsmakter som holdt dem fanget. Slik fikk Den hellige ånd virke gjennom menigheten.
Hvor bevisste er vi på at Jesus har gitt oss troende nøkler som vi skal bruke? Og hva gjør vi med nøklene? Kan det være at vi har behov for å våkne opp igjen til både visjonen om Guds rike, Guds veier og tidsperspektivet? Hvis Jesus ga nøkler til sitt folk, så har han ikke gjort det for at vi skal være passive. Da betyr det også at vi har fått en stafettpinne i hånden. Denne etappen er vår. Han har gitt menigheten noe vi skal ta ut til hele verden.
Knytter vi nøklene til bildet med surdeigen som til slutt gjennomsyrer hele deigen, så finnes det ikke grenser for hvor og når vi kan bruke nøklene. Det som er viktig er at vi kjenner Guds vilje. Til det har vi behov for å leve i stadig samfunn med ham.
Alt Gud har satt i stand fører oss nærmere ham selv. Og, ja, det er menigheten han har kalt til å være denne realiteten som fremmer hans rike, hvor dødsrikets porter ikke kan stå imot. Til det har han gitt autoritet. Er vi bevisst det?
