av Hva ville du sagt hvis du ble fortalt at du har valgfrihet, men siden fant ut at du bare ble presentert med noen få alternativer, mens virkeligheten hele tiden var noe annet? Slik er det ofte når andre får definere ting for oss.
Den eneste løsningen er at vi istandsettes med grunnleggende premisser fra barnsben av. Hvis vi bare tror at det finnes tre farger å velge mellom, så har vi blitt fortalt en løgn.
Kan det være slik, nå når vi i år igjen skal gå til valg av representanter? Det er bare å erkjenne at det er godt innarbeidede systemer vi snakker om. De politiske partiene som en gang ble født ut av idealisme har blitt institusjoner med et eget behov for å overleve. De er ikke i stand til selv å se når de har utspilt sin rolle. Midt i dette finner vi også menneskets lengsel etter å være betydningsfulle, og ha makt. Vi korrumperes så inderlig lett. Faller for smiger, penger eller andre forlokkende løfter. Tenk om jeg kan bli noe, bety noe, ha makt og alt det der.
For det er liten tvil om at mye ikke lenger er som det en gang begynte. Politiske partier har kommet på banen av flere årsaker. Det rare er at noen nasjoner holder hele spekteret av tenking og ideologi greit plassert innenfor få kategorier. De har få politiske parti. Andre steder har man fått så mange parti at det er vanskelig å se hvordan det kan tjene nasjonens beste. I Norge har vi likefullt lovfestet rett til å både danne og slutte oss til slike.
Det vi likevel må spørre oss er hvilken vei vi går. For, selv om nasjonen vår ble bygget på tanken om et rike inne i oss, så har vi med tiden flyttet oss bort fra den tanken. Frihet kan kun bevares i et folk som har dyd, og tror på verdiene som underbygger dette. Når folk tar ansvar og tenker fellesskap kan man bygge. Når man slutter med dette, blir lovløs og grådig forsvinner fellesskapet ut av individet. Idealene forblir der ofte, for vi vet hva som er rett, men vi slutter å gjøre det.
Det som har skjedd er at vi istedenfor en akse, har fått minst to akser hvor vi må evaluere våre politiske valg. Tradisjonelt har vi hatt en høyre – venstre akse, hvor man ofte setter det progressive og liberale på venstresiden, mens det konservative, verdibevarende har blit plassert på høyresiden. Sammen med dette fant man gjerne de som sto for sentralisering av makt på venstresiden, mens de som ønsket desentralisering var på høyresiden.
Det er nettopp denne siste aksen som i dag må betraktes for seg selv. I bibelsk forstand er dette noe vi ser ligger Gud på hjertet. Gud advarte flere ganger mot å konsentrere makten i en konge. Han ville til slutt gjøre slaver av folket. (1 Sam 8, 5. mos 17) Samtidig henger dette også nøye sammen med folkets evne og vilje til å ta ansvar for egne liv. Modenhet og frihet går sammen. Lovløshet og fangenskap går også sammen.
De siste årene har vist oss at uansett politisk side så har vi fått en veldig sentralisering av makt. Dette handler også om det tjenesteapparatet som over tid har vokst fram, og som kanskje i dag har overtatt ledelsen, mer enn bare å være et tjenesteapparat for folk og representanter.
Hva skjer når man i valgkamper ser løfter av alle slag? Folk går til valg og støtter det de mener best representerer ens egne verdier og synspunkter. Etter en tid får man en nærmest typisk utvikling, hvor meningsmålinger begynner å peke mot de andre politiske alternativene. Dette er som å trakke i salaten, men et sted har vi et problem. Er det representantene som lover og lyver? Er folket kravstore og forventer at noen skal ordne opp i alt? Finnes det også et skyggeland i apparatet som er tungrodd og har sine egne meninger om det meste? Vi er vel kjent med at det også finnes interessegrupper av internasjonal/global art, som også har agenda. Privatinteresser og penger finnes det også mye av.
Midt i alt dette skal vi, nasjonens suverene forsamling, ta våre valg.
Kanskje er det tid for å sette lyset på andre faktorer enn det vi har gjort? Hva med menneskene vi velger? Hva med deres karakterstyrke? Hva om vi så for oss mennesker som var i stand til å avstå fra maktbruk, heller enn å søke det? Vi leter egentlig etter mennesker som ikke har noe ønske om å være der, men velger å gjøre en tjeneste for folket.
Hva om frihet – kontroll aksen ble viktigere for oss, fordi det er viktig for Gud? De historiske syklusene er gjenkjennbare. Makt vil ha mer makt, og med mindre folket sier stopp, vil det fortsette å konsentreres til det kollapser. Vi er skapt for frihet og å ta ansvar. Det er ikke kompatibelt med fangenskap.
Guds vei for Norge er omvendelse, oppvåkning og tilbake til mulighetene som ligger i det å ta ansvar.
Paulus skrev til Timoteus: «Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.» (1 Tim 2:1-4)
Det vi gjør er å reise det åndelige skjoldet og vernet for samfunn og nasjon, slik at åndskreftene ikke får herske over disse som har makt. Menigheten er gitt å ha åndelige autoritet. Det er geografiske uttrykk som skal være lys og salt, en surdeig som fører til forvandling.
Nå har vi en anledning til å engasjere oss. Det er kamp om nasjonene og Norges framtid står også på spill. La oss ikke forsømme muligheten! Må Guds menighet reise seg og føre velsignelse over hele folket!
