av Beskrivelsen av profeten Jesajas kall er sterk. Han får åpenbaring av Herren selv som sitter på sin trone i all sin majestet. Han innser at han selv er skitten og uverdig, men får oppleve Guds overmåte store barmhjertighet og tilgivelse. Renselsen kommer gjennom et bilde som viser sammenhengen mellom hjerte og gjerninger. En gloende stein ble ført til Jesajas lepper og Herren erklærte soning fra synd og tilgivelse.
Jesaja, som forresten betyr YHVH har frelst, hører Herrens røst som sier disse velkjente ordene: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» (Jes 6:8) Jesaja svarer: «Se, her er jeg, send meg!«
Ordene som følger kan være nedtrykkende å lese, for der gir Gud løfte om en svært så tung tjeneste. Folk skal høre, men ikke forstå. Et budskap skal gå ut, men ingen omvendelse vil skje og legedom vil ikke bli gitt.
Jesajas respons gir oss et edruelig perspektiv på kallets og lydighetens virkelige sammenheng. Han var oppslukt av Herren selv. Han hadde sett den ene som er verdig all vår oppmerksomhet og i sitt hjerte hadde han avgjort sin sak. Jesaja hadde bare en på tribunen, et publikum på en, Gud selv.
Jesaja fikk se lenger enn mange, men innvielsen av tjenesten var en prøve i seg selv. Fruktene ville ikke bli av den sorten man skriver hjem om.
Hvordan står det til i dag? Er vi villige til å gå lydighetens vei, hvor vi gjør det vi gjør for Gud, ingen andre?
Kan det være tid for å be Gud skinne sitt lys på våre dypeste motivasjoner?
Hva eller hvem lever vi for?
