av Har du sett en hamster løpe på det berømte hamsterhjulet? Det virker til tider meningsløst, for det går rundt og rundt, men hamsteren kommer ingen steder. Travelt opptatt uten å komme noen vei. Midt i all travelhet kjemper også vi for mening i hverdagen. Det er mye som vil oppta oss.
Mange ber «Herre, la din vilje skje, i mitt liv, på jorden, i livene rundt meg«. Da gir vi himmelen plass på jorden. Av og til ser vi i bakspeilet og ser spor av Gud. Noen ganger opplever vi det i sanntid, disse kairos momentene hvor ikke noe annet enn det overnaturlige kunne fått det til.
Hvordan regjerer Gud i sitt skaperverk? For nå tilhører alt ham. Jesus har løskjøpt det. Er han passiv eller regjerer han med jernstav? Noe midt imellom? Underlig nok kan svaret bli et enkelt ja. For Guds veier er mange, og de er alltid rette.
Når Gud skapte så fulgte det også veier, eller måter skapningen skulle fungere på. Han skapte med hensikt. Hensikten har han bygd inn, men også kommunisert gjennom sitt ord. Jødene ble kjent med Guds ord, eller lære, gjennom toraen og formidlingen av denne. Det unike med Guds regjering er at han har gitt alt en iboende evne i forhold til det nivå av tilregnelighet som følger med. Fra steiner og mineraler har vi mye som bare er. Det forventes ikke mer av det. Så har vi planter og lignende liv. De vokser, men har ikke noen sjelelig dimensjon. Videre har vi dyrene som man kan forholde seg til, noen ville og utemmelige, mens andre kan temmes og kultiveres. De er likevel ikke vesen som har en moralsk dimensjon. Det er bare mennesket som evner å fungere slik. Selv hos oss har vi ulik grad av evne til å leve opp til moralske standarder. Et barn er umodent, mens vi alle er ment å vokse i vår evne til å forstå hva som er godt og gjøre det.
Det unike med Gud er at han ser hjerter. Han ser motivasjon, holdninger, modenhet og alt dette som for oss er vanskelig både å se og måle. Hvordan kunne David være en mann etter Guds hjerte dersom vi skulle dømme etter hans gjerninger? Gud så hjertet. Han så ydmykheten midt i alle skavankene. David var også del av en større historie. Ting hadde påvirket ham, åndelig, sosialt og i det naturlige. Gud så det. Er ikke dette en av grunnene til at vi bør overlate til Gud å føre frem rettferdighet og dom?
Guds primære regjering er ment å skje fra det indre. Hans regjering er først relasjonell. Han vil ha rettferdighet som er drevet av kjærlighet. Dette er jo selve håpet om manifestasjonen av hans herlighet, at Kristus bor i vårt indre og liv får strømme ut av oss som en levende elv.
Selv om Gud er veldig stor, så ønsker han ikke å være veldig fjern. Immanuel er jo nettopp han som vil ta bolig i vårt indre. Og til den grad hans regjering får strømme gjennom oss, til den grad kan vi forløses i en større hensikt. Denne friheten kom Jesus for å gi oss ved å løse lenkene som holdt våre hjerter bundet. Kjærligheten tåler alt. Den søker ikke sitt eget. Kjærligheten søker også å verdsette slik Gud gjør det. Da vil vi kunne vokse inn i det åndelige puslespillet, hvor vi begynner å passe sammen som deler av et større bilde. Noen ganger er det glede, noen ganger offer, noen ganger selvdisiplin. Vi må bare forvente at det å leve i Guds hensikt handler om å leve i fylde, med andre ord å elske med hele vårt hjerte, av hele vår kraft, hele vår forstand, ja alt vi er. Der kommer vi til kort uten hans livgivende kraft. Vi må få liv fra himmelen. Guds Ånd i oss.
Når samfunnet preges av andre menneskesyn vil vi også se det uttrykt i samfunnsstrukturene. Guds vei er å delegere, å istandsette individ og desentralisere, nettopp fordi han får være den iboende kilden til alt det gode. Han er tålmodig og arbeider for at mennesker skal modnes.
Hvor mye av Guds regjering kan vi få i Norge? For å få tilbake evnen til å regjere over egne liv må vi ha en åndelig oppvåkning. Reformasjon uten Ånden varer ikke lenge.
La oss be om denne oppvåkningen. Gud har gitt løfte om det.
