av Vi leser stadig om at det skal urovekkende lite til for at noen provoserer i dag. Fysisk og sjelelig vold har blitt et element der det aldri skulle være det.
Hva er det i mennesket som har ført oss dit? Vi vet jo alle innerst inne at det er feil å ta eiendom og liv som ikke tilhører oss. Hvorfor tåler ikke folk det man oftere tålte før?
Det sies at da man fjernet de 10 bud fra klasserommene i USAs skoler kan man se flere statistikker som viser økning i vold og umoral. David Barton i organisasjonen Wallbuilders hevder blant annet dette.
Samtidig har det skjedd noe annet i samfunnet, som for mange har blitt en utfordring. Informasjonssamfunnet har skapt en rekke enveis-kanaler hvor man ikke lenger kan erfare hva det er å ha sunne relasjoner i forbindelse med innhold.
Paulus har et visdomsord til fedre når det gjelder oppdragelse, i sitt brev til efeserne. Der skriver han, «Vekk ikke sinne hos barna deres …» (Ef 6:4a) I Salomos ordspråk leser vi også, «… trykk på vrede gir trette.» (Ordsp 30:33)
En far kan provosere fram sinne i sitt barn ved å skape et konstant press, for eksempel gjennom gjentatte forventninger som barnet ikke lever opp til. Dette prinsippet kan vi overføre til andre dynamikker i samfunnet. Barnet får en intern konflikt som det ikke har modenhet til å håndtere. Det samme gjelder selvfølgelig et menneske som allerede bærer vrede i sitt indre. Det skal lite til for å utløse en reaksjon.
Informasjonssamfunnet pøser på med glansbilder som skaper enorme forventninger. Der får kan man også rømme inn i fantasifortellinger som er fullstendig frakoblet virkeligheten. Samtidig strømmer det på med umoral og nedbryting av tradisjonelle verdier både gjennom vold og grenseløs livsførsel.
Forskning har lenge hevdet at unge i dag er overstimulert og at mange nærmest lever med konstant kortslutning av nervesystemet. Man snakker da om en biologisk effekt, en sjelelig effekt og en åndelig effekt. Hele mennesket blir altså bombardert av det som provoserer.
Dersom man aldri får tid eller rom til å behandle alt man bombarderes med vil det for mange skape en spenning som bare venter på å bli utløst. Den relasjonelle freden er brutt og man overlates ofte til seg selv for å behandle inntrykkene.
Mange barn og unge står i dag i en umenneskelig situasjon. Vi kan ikke fortsette denne veien. De er i ferd med å se det selv, men mange roper om hjelp. Redde og avhengige har mange sagt at de er. Da trengs det hjelp!
Evangeliet om Guds rike gir løfter om noe helt annet. Der har vi et håp om gjenopprettede relasjoner, om trygge rammer og liv med dyp hensikt. Sannelig har vi noe å dele med en verden som roper etter frelse! I Guds rike kan man finne den fred som hjelper oss å møte alle omstendigheter med kjærlighet.
La oss be for barna og de unge!
