av Noen ganger innser vi at det er våre kjødelige øyne vi har øvd mest i å bruke. Og da ser vi ikke ting slik de virkelig er. Det sanne lyset får vi når vi ser de dypere ting i ånden. Og nettopp det gir oss en unik fordel.
Da Moses ble kalt som Guds tjener for å utfri Israels folk fra Egypts fangenskap, så han ikke så høyt på seg selv som han en gang hadde gjort. «Hvem er jeg at jeg skulle gå til Farao, og at jeg skulle føre Israels barn ut av Egypt?» (2 Mos 3:11) Så nærmest vekker Gud opp igjen perspektivet hvor det som ikke kan sees er mer sentralt enn det øyet kan se. Gud ville rekke ut sin egen hånd. Det var nøkkelen til suksess.
Barbeint står han der, foran en brennende tornebusk som ikke brenner opp. I hånden har han hyrdestaven sin, et praktisk redskap som han brukte daglig. Hadde han kanskje hatt den i 40 år?
«Hva er det du har i hånden?» sa Herren til ham. Moses svarte nok det de alle fleste av oss ville ha gjort. «En stav.»
Det som følger er dypt, men såre enkelt. Gud talte og Moses gjorde som Gud sa. Han overgav dette enkle redskapet, som nok også var tegnet på hans hyrdetjeneste, til Guds tjeneste. Dermed ble det synlige et tegn på det usynlige, noe som ble invidd for Gud.
I fare for å overdrive symbolikken i denne ene hendelsen tar vi det likevel et skritt videre. Vi leser at staven ble til en slange og Moses flyktet for den. Her får vi kanskje en av livets viktigste nøkler til suksess, at Herren alltid får være den som leder oss i tjenesten. Han er ikke bare den som salver og åpner døren. Gud er også vår medvandrer. Det handler om å leve et liv som er lagt under Ham.
Staven representerte mye for Moses. Å kaste den fra seg var nok ikke noe han naturlig gjorde. Han ble avkledd sin styrke. Når Gud så ber Moses å ta den opp igjen på en helt konkret måte, så har det skjedd en innvielse. Moses kan aldri se på staven som han før har gjort. Den representerer nå det usynlige. Og den representerer en høyere autoritet. Gjennom denne opplevelsen ble Moses og hans tjeneste bundet sammen med Gud.
Hva har du i din hånd? Er det innviet til Gud, eller holder du fremdeles fast i det? Eller er det noe som en gang var innviet, men så sluttet du å slippe taket når Gud talte?
Herren angrer ikke sine gaver og sitt kall. Åpne øynene for det usynlige og slipp Gud til. La han vekke opp igjen det som har sovnet og la han gi liv til det du aldri har sluppet taket i. Moses var fryktsom midt i sitt møte med Gud, men frykten ble overvunnet. Gud er så uendelige mye større!
