av En interessant diskusjon vi burde hatt er hvorvidt etableringen av de mange forskjellige trossamfunnene også har åpnet døren for progressiv ideologi som ikke er i tråd med Skriften.
Vi leser det i klartekst, men klarer liksom ikke å ta oppgjør med det. Paulus er jo så inderlig klar på at menigheten må stå sammen, og ja han skriver til et geografisk definert legeme i byen Korint.
«Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke.» (1 Kor 1:10) Ordet gnome oversettes tanke, og betyr at vi skal dømme likt.
Paulus skriver videre, «Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus».»
Ser vi på historien blir det klart at akkurat dette har skjedd, gjentatte ganger, men vi gjør ikke noe med det. Og ofte var det ikke engang intensjonen at det skulle bli slik, men vår tendens til å fange liv i former har vært sterk. Institusjoner har vokst opp rundt mange, og vi kjenner navnene.
John Wesley, John Calvin, Martin Luther, Thomas Barratt, Jakob Arminius, Grev Zinzendorf, Peter Waldo, Benedict og så mange andre har vært betydningsfulle mennesker i denne sammenhengen. Mange av disse ønsket aldri å opprette det som kom i deres kjølvann, men slik ble det.
Hvorfor var det viktig for Paulus å føre de troende i Korint tilbake til Kristus og korset? Her, og bare her, kan vi alle forenes. Det forblir en hårfin balanse å skulle lede mennesker i sin tro. Hvem fører dem tilbake til Kristus for å ta ansvar for egen tro? Gode foreldre vil gjøre dette med sine barn.
Hva er det som skjer når vi i dag bekjenner oss som etterfølger av Paulus, Apollos eller Kefas? Jo, vi introduserer det Paulus kaller et skisme, vi deler opp det som skulle være helt. Så flytter vi i større eller mindre grad definisjonsmyndigheten over til Paulus, Apollos eller Kefas. Og kanskje handler det om at vi så inderlig ønsker å være tro mot Skriften, men i realiteten har vi gjort noe progressivt og svekket det rene budskapet.
Hvor ofte føres vi tilbake til Skriften, og hvor ofte føres vi inn i læresetningene til et trossamfunn i våre samtaler? La oss igjen berømme berøerne som stadig gikk til Skriften, nettopp slik at de kunne være av samme sinn.
Vi må bare innrømme at i forhold til Skriftens standard så har vi et problem i dag. Og det er få som er villige til å gjøre noe med det. Har menighetens åndelige autoritet blitt svekket gjennom disse skismene?
Etableringen av mange av disse kjente trossamfunnene ble ett steg bort fra den rene lære, uansett hvor gode intensjonene var. Dermed må vi også stille oss spørsmålet om det har blitt grobunn for mange av de andre stegene som i dag kommer for dagen. Vi kaller det ofte liberal eller progressiv teologi. Er premisset for mange av disse indre stridighetene lagt for lenge siden?
Det er bare en vei å gå. Omvendelse. Tilbake til det Paulus sier er en dårskap for mange. Det enkle og rene evangeliet om Guds rike. La ikke noe få ta Jesu plass. Gud kaller det rene Kristi legeme til å reise seg. Bruden er en og hun er ren. For noen kan veien fremover bli turbulent, men det ligger stor lønn og glede i vente for dem som vender seg til Kristus i alt.
