Når vi møtes sammen som menighet, hvor mye forventer vi av Gud? Og hva reflekterer forventningene av vårt eget forhold til Gud?
For, selv om vi leser så klart og tydelig at Jesus Kristus er selve hodet for dette legemet vi hører til, så er det så utrolig fristende å ta over. Det er jo en stadig kamp å holde tronstolen ren for andre påvirkninger. Samtidig er vi på en reise for å forstå hva modenhet er. Er det selvstendighet, avhengighet, noe midt i mellom eller noe helt annet?
At Kristus skal fylle oss er det ingen tvil om. Vi skal ikke være tomme skall uten innhold. Skjer det så sier jo Skriften at vi vil fylles med mer ondskap. Vi må være fulle av sannhet, av Kristus og av Guds Ånd. Realiteten er at vi stadig må fylles. Det er ikke en engangshendelse.
Så hva forventer vi? Herren selv har sagt at der to eller tre er samlet i hans navn, så er han midt i blant oss. Vi husker kanskje løftet fra Jesaja 58, 6-9. Jo, der var betingelser, men når de er oppfylt så lover Gud selv å være tilstede.
Har du noen gang lest gjennom de mange fortellingene i Det nye testamente? Hvor ofte ser vi at de er tuftet på et manifestert nærvær av Guds Ånd. Det bygges også forventninger til hvordan Ånden skal virke. Hvis vi ikke er bevisst hva vi skal forvente når de troende kommer sammen, så er det jo fullt mulig at vi kan bli lurt og slå oss til ro med mye mindre enn det Gud faktisk har gjort tilgjengelig for oss.
Både Guds Ånd og Skriften burde på et vis gjøre oss ukomfortable, samtidig som deres tilstedeværelse burde være en klippegrunn for oss. Ukomfortable fordi vi skal vokse og renses, bli forvandlet og lære å leve sammen med brødre og søstre. Klippegrunn fordi vi har en absolutt referanse, og når vi selv kommer til kort, så er vi fremdeles på trygg grunn.
Historien forteller oss at også de første apostler og disipler heftig diskuterte lærespørsmål. Samtidig så var det også et helt klart vitne av Åndens nærvær. Hvis vi faller i grøfter hvor vi er redd for at manifestasjoner skal bli til føleri og at den tørre læren skal ta livet ut av noe, så sikter vi for lavt. Dette er også en grunn til at Gud har satt noen som ledere. De første apostlene var nøye med både bønn og faste når de innsatte eldste i lokale menigheter. Disse var forresten geografisk orienterte, ikke rundt dagens trossamfunn.
Kan det være at vi trenger en renessanse når det gjelder våre forventninger til Gud? Bibelen er gitt oss for at vi skal ha en loddesnor, en veileder og som Paulus sier det, være satt i stand til å gjøre alt det gode. (2 Tim 3:17)
Hva med å lese gjennom alt dette som er inspirert av Gud og be om at han peker på det han vil du skal forvente av ham? Sikter vi lavt, så treffer vi lavt. Men hva kan skje om vi begynner å sikte akkurat på det Gud ønsker?