av I boken «Loving our Kids on Purpose» deler forfatteren Danny Silk et vitnesbyrd fra et av sine seminar. En mor lyttet til det han sa, og kjente nok på mye smerte i sitt indre. Da de fikk anledning til respons delte hun fra sin smertefulle situasjon. «Min 14-åring krangler med meg minst fem ganger hver dag. Hun krangler med sine søsken når hun ser dem. Hun består ikke noen av fagene, røyker. ligger med kjæresten og lurer seg ut av huset om kvelden. Hva har du tenkt å gjøre med det?«
En desperat mor med en desperat situasjon. Danny Silk kunne valgt flere tilnærminger, men forsto hva det essensielle i en relasjon er. Derfor inviterte han moren og sa: «Fortell meg mer om knytningen du har til din datter. Beskriv hjerteforholdet mellom dere.» Moren så på Danny med øyne som sa: «Hva?» Han gjentok det han hadde sagt. Hun forventet ikke dette. Ingen andre i rommet hadde forventet det heller. De ventet i stillhet i noen minutter, så kom tårene. Moren bøyde hodet og sa, «Vi har ikke noen knytning. Vi er redd hverandre.«
Danny Silk sa, «Dette er det største problemet du har med jenta di. Det er mangelen på knytning som er den skyldige. Vi må først løse dette problemet før vi kan gå inn på de andre.»
Moren hadde tenkt at hun trengte en mer effektiv måte å kontrollere datteren på, vel vitende om at alt hun hadde prøvd hadde feilet. Det hadde vært lenge siden hun tenkte på kjærligheten mellom dem.
Neste uke kom denne moren tilbake med et stort smil. «Det er et mirakel! Vi kranglet bare to ganger hele uka!» Det er et mirakel! Hun er vennligere mot alle i huset. Vi er sjokkert alle sammen. Det er et mirakel!«
Moren hadde dratt hjem, erkjent sine feil og bedt om tilgivelse fordi hun selv var kontrollerende og ikke viste respekt. Så bekreftet hun sin kjærlighet overfor jenta, gråt og omfavnet henne. Hun sa også at fra da av skulle det være annerledes.
Neste uke kom moren tilbake, med datteren bak. De hadde ikke kranglet i det hele tatt og jenta ville gjerne vite hva det var de gjorde på dette seminaret. Senere ville også hennes to andre barn bli med på seminaret, hvor de gjorde lekser mens mamma deltok.
På slutten av seminaret ble det stilt evalueringsspørsmål. Etter en del stillhet utbrøt en av deltakerne, «Jeg vet ikke hva som skjer i andre hjem, men i vårt hjem er det fred.«
Dette vitnesbyrdet er kanskje mer relevant en noen gang. Barna roper etter kobling, etter noen å stole på, etter trygge relasjoner. Og kanskje kan dette vitnesbyrdet også være en påminnelse om at vi med Guds åpenbaring kan angripe en utfordring fra rette kanten.
Vi er skapt for sunne relasjoner. Bare ut fra disse kan vi lære å fungere godt i samfunnet. Trygghet i forhold til hvem Gud er, i forhold til mamma og pappa og de vi har nærmest oss, er og forblir essensielt.
For noen betyr dette at man må prioritere annerledes. Barna fortjener det beste vi har å gi dem.
La oss bygge etter Guds hjerte!
