av Vi vet at det mange steder over hele verden møtes mennesker som står i åndelig lederskap. De diskuterer Skriftens relevans og hvordan vi skal forstå den i tiden vi nå lever i. Noen argument kommer fra stor gudsfrykt og med respekt for det absolutte som stråler gjennom den skrevne teksten. Andre virker å tatt Jesus ned fra tronen og satt seg selv der i stedet. Noen lever i en forvirring og er preget av mange strømmer.
Leser vi Bibelen kan det ikke være tvil om hva den sier om grunnleggende sannheter. Når Jesus selv sier at han ER Veien, Sannheten og Livet, så er den saken avklart. Spørsmålet er om vi vil tro ham eller ikke. For det er nettopp tro og vantro Jesus tar for seg gjennom hele sin tjeneste. Det gjennomsyrer alt han foretar seg. Noen roses for sin tro, mens andre refses for sin vantro. Troen er det som hekter oss på kilden vi tilber. Ordet for tro er så nært beslektet med lydighet at det noen ganger oversettes nettopp slik. Hvem lyder vi? Og dersom vi endrer dette avhengig av situasjon, hvem sitter da på tronen? Da har vi ikke overgitt oss til Jesu herredømme, og sitter selv på tronen. For det er to helt forskjellige ting å snuble for så å omvende seg, og å ta et valg som står Guds vilje imot og vandre på den veien.
Vestens kultur har høstet velsignelsene av at sannheten ble dyrket i flere generasjoner. Med det kom materielle goder og overflod, og tanken om at vi kan klare oss selv. Og selvdyrkelsen som fulgte var en garanti for nedturen som skulle komme. Når hele samfunnet gjennomsyres av tanken om at mennesket er eksistensens høyeste, så mister mange perspektiv. Hvor viktig er Gud i dette bildet, når det virker som om mennesket kan løse alle mulige utfordringer?
Det er alltid tid for omvendelse. Spørsmålet er om vi vil vende oss bort fra vår selvdyrkelse før vi har mistet alt, eller om går videre mot avgrunnen og trenger å erfare det så ettertrykkelig at det setter dype spor i vår sjel.
La oss gjøre alt for å leve liv som virkelig setter Gud øverst og fører til praksis som peker mot ham!
