av Det kan ikke være tvil om at Gud er et høyst rasjonelt vesen. I bunnen for alle hans tanker og handlinger må det være noe som er klippefast. Han har tatt valg grunnet på solide refleksjoner. Uten dette kunne vi ikke stole på ham. Samtidig er det ikke tvil om at han også elsker sanser og følelser. Farger, lukter, lyder, smaker og så mye annet ble gitt for å kunne nyte skaperverket. Ordet eden betyr jo glede eller lykke.
Mennesket er skapt med relasjonelle evner. Fordi vi i forhold til Gud har begrensede evner, så trenger vi en slags buffer eller støtdemper som gjør at relasjonen kan bevares selv om man gjør noe feil. Bildet vi får av Gud slik han er innerst inne, er at han er god, mykhjertet, nådig og barmhjertig. Slik forklarte han seg selv for Moses. Slik kjente David ham også. Gud tilgir gjerne lærer vi.
Samtidig skjønner vi raskt at vi mennesker blir bilder av Gud, og ja, de må jo nesten være ufullstendige, for vi er mennesker. Vi kan ikke romme hele fylden. Samtidig er det mulig å romme en essens. Det krever stor indre trygghet for å kunne være barmhjertig fremfor alt. Barmhjertighet uttrykkes ved å vise nåde, å være overbærende og å tilgi. Guds myke hjerte ønsker alltid å gjenopprette det som er ødelagt. Han vil alltid det beste. Med det følger det jo å vandre på Guds veier. Det er når våre hjerter vender seg bort at vi lærer Guds strengere side å kjenne. Men også Guds rettferdighet og justis søker å gjenopprette. Den taler bare med et språk som syndige hjerter forstår. Guds lengsel er etter dype og myke relasjoner. Ydmykhet er et kjennetegn på dette.
Guds barmhjertighet er ikke motivert av følelser. Den har sin kilde i noe mye mer pålitelig. Vi ser likevel at den kan være instruert av følelser, altså i respons til noe som skjer. Slik er den barmhjertige samaritan et godt eksempel. Han hadde et verdigrunnlag hvor han lot seg påvirke av en situasjon og handlet. Dermed blir barmhjertighet også noe annet enn empati og medynk, fordi disse ofte motiveres av følelser. Uansett hvilke ord vi bruker er det viktig at vi er bevisst hvor vi har motivasjonen til våre handlinger.
Å være barmhjertig krever både modenhet og styrke. Dette er den første karakteristikken Gud gir av seg selv.
Og hva sier Skriften? Jesus løfter frem denne barmhjertigheten i sin bergpreken når han snakker om å skille geitene og sauene. Det er de som viser barmhjertighet som får del i livet. (Mt 25)
Jakob peker oss i samme retning: «En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden.» (Jak 1:27)
Kanskje kan løftene som kommer gjennom profeten Jesaja avslutte disse tankene. Det er Guds barmhjertighet som endelig vil bringe alt tilbake til sin opprinnelige tilstand.
«Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne. Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg. Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»» (Jes 58: 6-9a)
