av I gamle tider laget man ofte nyttegjenstander og kunst av leire. Gjenstanden ble på flere måter en refleksjon av skaperen. For det kunne skje at det man laget hadde sprekker som forringet verdien. Her gikk et skille mellom oppriktige og de som ville skjule skavankene, for det ble ofte brukt voks for å skjule sprekker i leiren. På overflaten kunne det dermed fremstå som vellykket, mens det over tid nok ville bli åpenbart. På den andre side fikk man et uttrykk for de gjenstandene hvor skaperen ikke dekket til noe. Sine cera – uten voks – ble det sagt. Dette uttrykket ble opprinnelsen til det engelske ordet sincere, og oversettes ‘oppriktig‘ på norsk. Nettopp slik ble verket en åpenbaring av kunstneren eller håndtverkeren.
Dette handler ikke bare om leirkar, men det meste annet i livet. Hvor ofte er vi ute etter å dekke over sprekker på livsreisen? Er det smerte, synd, uvitenhet eller noe annet som vi gjerne smører litt voks over slik at det fremstår polert og vellykket?
Et populært uttrykk for idrettsfolk, artister og andre som ønsker å ære Gud med sine liv er at de lever med et publikum på én (audience of One). Det burde vel være alles motto. Da lever vi ikke for annet enn å tilfredsstille vår himmelske Far. For, det er så inderlig lett å miste fotfestet, spesielt når man får et omdømme blant mennesker.
Jo, for all del, vi skal gjøre det vi kan for å fremstå som en velduft, også for mennesker. Mild tale som demper harme, det som oppbygger, kjærlighet i praksis og alt det. Samtidig vet vi også at der lyset fra et ransakende spørsmål skinner inn, og vi får valget mellom å dekke over eller å være gjennomsiktig, ja da velger vi en vei. For det kan være ubeleilig å avdekke sprekker når alle helst vil se en velpolert overflate. Samfunnet har et tempo som for mange går for raskt. Hvis relasjonene blir overfladiske, da må vi jo helst svare kjapt og polert, ikke sant?
Kanskje er det tid for en vask med avfetting? Noen av sprekkene må frem i lyset. For frelsen handler jo om å gjøre hel igjen, og da må lys og sannhet slippe til. Vår himmelske Far ser jo uansett alt som skjer i vårt indre. Spørsmålet er jo hvilket publikum vi lever for.
Hvordan vil jeg leve? Med eller uten voks?
