av Vi er vant til at vi kan stole på kartene vi bruker, om det er veikart, turkart eller båtkart. Er man på sjøen og navigerer i ukjent farvann kan det få fatale konsekvenser om man har unnlatt eller feilmerket skjær og grunner. Det samme gjelder både oppskrifter og instruksjoner. De må stemme overens med det man ønsker å oppnå.
På begrensede områder er vi i stand til å avdekke slike feil, som på et kart. Når det gjelder livets store spørsmål har vi en del andre faktorer som spiller inn. En av dem er at ikke alt handler om å fremstille virkeligheten mest mulig sannferdig, men at der er elementer som faktisk prøver å villede. Det er en åndskamp.
Når vi leser Skriften sier for eksempel Paulus, at den er for et kart å regne. «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse til rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.» (2 Tim 3:16)
Disse Skriftene som Paulus refererte til, var jødenes gamle Skrifter, det vi i dag kaller det gamle testamente. Det var disse de skriftlærde, fariseerne og sadukkeerne studerte. Men hva hadde skjedd? Skulle ikke Paulus sine ord til Timoteus reflektere en evig sannhet? Jesus sa so selv at Skriften ikke kan gjøres ugyldig. (Joh 10:35) Han parerte Satans fristelser stadig med: «Det står skrevet.»
Hva hadde skjedd hos jødene i tidens løp? Jo, som vi ser hadde de introdusert sine egne lover i tillegg til Guds ord. De hadde på mange måter tatt livet av det himmelske ord og gjort det til en jordisk skinnsekk som ikke var tett. De hadde gjort seg dogmer og lære som ikke var i henhold til Guds sannhet. Jesus holdt dem særskilt tilregnelige fordi de hadde kommet imellom himmelen og folket på jorden og forvrengt det Gud hadde åpenbart.
Slikt tar tid, men vi kan ikke være naive og tro at det ikke skjer i dag. Ved hvert generasjonsskifte kan man få en sementering av det som en gang hadde liv, fordi forståelsen ofte mangler. Etter Josva, Eli, Samuel og mange av våre bibelhelter vokste det opp generasjoner som ikke kjente Gud. Kan det skje igjen?
Når Gud gjør seg nye skinnsekker, kan vi ikke dra med oss tørt skinn fra gamle sekker. Vi befinner oss i en tid for tilbakestilling, lik sabbatsårene og det store jubelåret, da alt skulle nullstilles og tilbakeføres. Denne loddesnoren er gitt for at vi alltid skal sette vår lit til Gud, ikke noe menneskes oppspinn eller jordiske ting. Vårt samfunn har i stor grad glemt dette, men det er fremdeles gyldig i Guds økonomi.
Det har vist seg svært så utfordrende å ‘avlære’ det vi allerede har lært. Se hvor vanskelig det var for generasjonen som vokste opp i Egypt å få ‘arven’ fra Egypt ut av sine hjerter og sinn. Gud måtte nullstille og begynne med en ny generasjon. I dag har vi Den hellige ånd som vår lærer og oppstandelseskraft til vår renselse. Gjør vi oss nytte av dem?
Hvordan leser du Skriften? Er det farget av menneskers lære, eller får Den hellige ånd fritt rom til å åpenbare og undervise? Har ‘kjempene’ i ditt trossamfunn ført deg nærmere Gud? Er du skarpere og modnere? Vokser du i rettferdighet? Er du bedre istandsatt til all god gjerning? Har du rom til å være en berøer, og granske om det har seg slik det blir sagt? Blir du oppmuntret til dette? Denne friheten har du uansett sammenheng. Det er spørsmålene som hjelper oss å vokse. De avdekker ukjent terreng.
Snart feirer vi påsken, forbigangen. Dette er en nøkkel til alt vi tror. Kan det være tid for å be Gud vise oss evangeliets hjerte helt på ny? Selv om vi legger alt på alteret vil de evige sannheter forbli. Det er ikke farlig.
Kanskje blir det en anledning til å se kartet skarpere? Det trengs sannelig i tiden vi lever i!
