av Det er utrolig hva vi tillater av møbler i huset når Guds ord ikke får prege oss. Det er heller ikke lett for et barn å vokse opp i et hjem og så skulle finne ut hva som hører til og hva som ikke hører til. Rundt om i verden finner vi kulturer og samfunn som er preget av avgudstilbedelse. Da formes samfunnet deretter.
Har vi avguder i Norge? Historien forteller oss jo det. Selv da evangeliet kom til vårt folk ser vi sporene av blandet tro. Ja, fra evangeliets spede start skulle det lyse midt i mørket fra greske, romerske og andre avguder. Det å stige helt og fullt inn i det nye, uten å ta med grums fra fortiden, har vist seg å være utfordrende. Paulus trengte flere år i utlendighet for å vaskes ren. Vi står alle midt i denne kampen.
I Norge liker vi å si at vi er gode på dugnad. I essens betyr det at vi har en styrke i å stå sammen om noe. Vi bringer det vi har til bordet. Dette er jo kjempebra.
Det ligger en hårfin balansegang i dette. Så lenge jeg gir fordi jeg har noe å gi, tar ansvar for eget liv og bidrar ut av egen vilje er dette bra. Dette er jo evangeliets hjerte. Selv de første kristne kom jo med eiendelene sine for å bidra til fellesskapet. Det som så ofte skjer, er at dette indre livet påtar seg en form. Man blir vant til at noe er slik og så mister man hjertet, eller drivkraften. På godt og vondt blir det formet et skall rundt gode verdier, og i storsamfunnet blir disse etablert som kulturelle uttrykk.
Utfordringen kommer når man går fra å ville noe til å skulle noe, og hvilke områder av livet det skulle gjelde.
Norge har lenge vært en ganske så homogen kultur. Slikt gjør at man raskt får etablert kulturelle normer. Disse blir igjen institusjonalisert, noe som gjør at ansvaret flyttes fra individet til ‘fellesskapet’. Hvem er fellesskapet da? Det er nettopp der vi går i fella når vi institusjonaliserer det som skal høre til individets ansvarsområde.
Sakte flyttes altså merkesteinene. Institusjoner får vane for å forvalte mer og mer og samfunnet reguleres til slutt til døde. Dette er et åndelig prinsipp som Gud mange ganger minner oss på i Skriften. Ser vi materielt på samfunnet tenker vi kanskje ikke over det, men tar vi på oss åndelig klarsyn blir det klinkende klart.
Sosialisme er det man kan kalle lettversjonen av kommunisme, eller marxisme. Det handler til slutt om maktkonsentrasjon og tilintetgjørelse av individets suverenitet, nettopp det Norges Grunnlov ble etablert for å verne om. Som yoga er hinduismens evangelistiske arm, er sosialisme kommunismens evangelistiske arm. Man dras inn i det.
Det er ikke sosialisme som har sørget for Norges velstand. Den kan bare spores tilbake til fruktene av evangeliet. Det er de gode nyhetene om Guds rike som ble surdeigen som preget vår nasjon. Historien forteller oss det. Det er evangeliets ild som har vært bremsen for disse institusjonenes inntog.
Spørsmålet vi må stille oss i dag er hvorvidt en generasjon vokser opp i den tro at sosialismen er en grunnleggende identitet, eller om de forstår at det er en ideologi. Når man i nyhetene leser at journalister er skremt av å oppdage konservative holdninger blant menn, så vitner det både om ideologi og en antagelse om av det norske folkets identitet er knyttet til det som nå er.
Det er tid for å ta oppgjør med dette og stake ut kursen framover. Gud kaller oss tilbake til seg selv. Hvordan skal det se ut? Da må vi også snakke sammen.
