av Alt som opphøyes og får autoritet blir også normativt. Slik formes samfunnet. Hvorfor har det norske samfunnet i dag godtatt så mye som ikke var greit før. Ja, forresten, går vi enda lenger tilbake, så var det mye som var greit som ikke burde være det.
Se bare på livets verdi. Lang tid tilbake ble uønskede barn satt på skogen, for å bli tatt av villdyr, eller dø av sult og kulde. I dag skulle dette for de fleste være fullstendig moralsk forkastelig. Vi vet også at både slaver og kvinner ofte ble ‘sendt videre til dødsriket’ sammen med en avdød rikmann. Ikke alle liv var av lik verdi. Så skjedde det noe. Et verdigrunnlag ble innført som også i lovs form satte vern rundt disse svakeste.
Enn så mye vi skulle si at det er logisk, så er de bare livssynet som forkynnes i Skriften som bekrefter at alle mennesker har nøyaktig lik verdi og dermed samme rett til lovens beskyttelse. Dette kommer ene og alene fra hvilken guddom som er kilden til verdisynet.
Løftes ikke Skaperen opp som den absolutte referanse vil vi se andre merkesteiner i samfunnet. Da går ikke grensene der den skal. Det er menigheten som har denne rollen. Før ordet ‘ekklesia’ ble brukt om Guds folk ble det brukt om de greske borgerne som stod i samfunnets hjerte. Det var et sentralt begrep i det å være en borger som fungerte i et fellesskap. De tok viktige beslutninger i samfunnsdynamikken. Essensielt med andre ord.
Da Jesus sa til Peter at han skulle bygge sin ‘ekklesia’ på sannheten om at han er Guds Sønn, brukes det altså et etablert begrep for å beskrive dette legemet. Det er ikke noe forsøk på å omdefinere ‘ekklesia’ som konsept, men heller å fylle det med et himmelsk innhold. Vi skal bygge samfunn. Vi skal delta i samfunnets mange uttrykk og være salt, lys, surdeig og Guds tjenere. Han har nemlig kjøpt tilbake alt sammen, med sin Sønns dyrebare blod.
Dermed er det vår rolle å gjøre disipler av alle folkeslag. Vi skal plassere merkesteinene slik at nasjonene ikke går seg vill blant avguder. Liv er hellig og av uvurderlig verdi. Ikke noe menneske er gitt retten til å ta et uskyldig liv.
Det som gjør at vi klarer å skille utvikling fra avvikling er nettopp det at vi sette Skaperen som øverste autoritet. Mange vet ikke hvor merkesteinene skal stå fordi de har mistet kunnskapen.
Det vi trenger nå er en bevegelse av Guds folk som engasjerer seg på utsiden av det vi kaller ‘kirke’. Vi må igjen reise en standard i samfunnet. Ingen andre vil gjøre det. Og selv om vi ikke har kultur for å trekke Guds navn med oss inn i samfunnsuttrykkene, er det dit vi må gå. Vi må forme kultur på nytt og gjøre det populært å snakke om den levende Gud. Vi er ikke bundet av det som er. Vi kan skape det som skal være.
Journalister, lærere, snekkere, bakere, sykepleiere, leger, idrettsfolk, malere, musikere og artister, kunstnere av alle slag, representanter på Stortinget, fiskere, tømmermenn og alle andre, det finnes ikke noe sted hvor Herrens herlighet ikke skal vises.
La oss velsigne vårt folk, nasjonen vår, til Guds ære!
