av I verden, men ikke av den sier vi ofte. Når vi fødes på ny så er den den moralske realiteten som forvandles. Der vi før hadde mørke i vårt indre får vi Guds Ånd i våre hjerter. Der synden hersket skal rettferdighet bo. Vi er en ny skapning, men også en som fornyes. Vi har fantastiske eksempler i de første troende. Se på Peter, en ung mann som gikk fra det kraftløse livet hvor han både bannet og løy. Så tar Ånden bolig i ham og han blir redskap for kraftfull forkynnelse, helbredelse og forvandling. Paulus ble også fullstendig forvandlet i sitt indre. Eksemplene er mange. Evangeliet om Guds rike bar ekte frukt. Den rettferdigheten Jesus gir oss er ikke bare noe som dekker over en skraphaug. Den hellige ånd griper inn i mørket og skaper noe helt nytt i vårt indre. Vi kan erfare frihet fra synd og vandre rett med Gud og andre. Det vi en gang var avhengige av løses vi fra. Dette er Guds fantastiske frelse.
Jesus sendte ofte de som omvendte seg og tok til tro hjem til sine egne. «Gå hjem,» sa han til mange. Sakkeus endret sitt liv da han overga seg til å følge Jesus. Han visste han hadde stjålet og gjorde opp for seg. Dermed ser vi allerede noe samfunnsreformatorisk i det vi kan kalle evangeliets frukt. Våre veier endres når Jesus blir Herre.
I verden, men ikke av den, betyr også at vi blir podet inn i et nytt perspektiv på vår nåværende situasjon. Det innebærer å løfte blikket. Vi er ikke av kulturen lenger, men vi skal være salt, lys og surdeig som selv er med og preger den med det himmelske perspektiv. «La din vilje skje.»
Evangeliet forandrer ekteskap, familier, nabolag og ja, byer og nasjoner. Historien er et vitne om at utbredelsen av evangeliet har forandret nasjoner. Det gjør noe med oss.
Dermed følger det at menigheten ikke kan ha sin livssynskilde innenfor kulturen. Da blir man barn av sin egen tid. Nei, vi skal ta himmelens, eller Guds rikes lære og gi den til alle folkeslag. Vi slutter å stjele og så mye mer. Vi forvandles.
Skal menigheten virkelig være en kulturbærer, må vi lære Guds veier og forkynne dem på alle samfunnets områder. For det var folkeslag Jesus snakket om. Det innebærer også at vi må lære Guds veier for alle samfunnets uttrykk, slik at vårt folk også kan vandre på dem.
Mange har kjempet kampen om livskallet. Ofte hindres vi av kulturelt tankegods. Gud har satt seg fore å frelse alt. Hvor har Gud kalt deg? Å være menighet er en identitet som underbygger alle samfunnets uttrykk. Vår jobb blir å vandre med Gud der han har kalt oss. Da er ikke noe hellig og annet verdslig. Å være menighet handler om å bringe lyset inn i hele samfunnet, hvor du enn er. Å være menighet er en moralsk realitet.
Dermed er det også menighetens kall å være nasjonsbygger. Disse levende steinene må utrustes med hele Guds råd. Han lærte det til Israels folk og han vil lære det til oss.
La oss stige utenfor det som er og ta tak i det som skal bli. Se, alt skal bli nytt!
