av Gud kaller oss til samfunn med seg selv. Jesus Kristus har gjort en vei tilbake til Faderen og vi har fått Den hellige ånd i pant. Vi kan vel ikke få sterkere bekreftelse på at Gud ønsker nær relasjon til alle og enhvær. Han sendte ikke en kontrakt og en arbeidsbeskrivelse for så å trekke seg tilbake på kontoret.
Dess mindre grums vi har i eget liv, dess enklere er det å leve godt relasjonelt. Når grumset kommer blir lendet annerledes og man erfarer enten mange relasjonelle spenninger, eller velger kanskje å trekke seg tilbake. Slik kan det for så vidt være om grumset ligger hos andre også. I ordspråkene lærer vi både å holde oss unna grums, men samtidig at man skjerpes ved å omgås hverandre. Relasjoner er gitt oss for vekst og utvikling.
Mange lærer å slippe ankeret så dypt som til Skriften, altså det som står skrevet. Det er et godt utgangspunkt. Så diskuterer man naturligvis om det som står skrevet også er ekvivalent med Ordet, eller logos som man ofte sier. Paulus sa til Timoteus at hele Skriften er inspirert eller innblåst av Gud. Da snakket han om jødenes gamle skrifter.
At Gud ikke kan rommes i bøker er vel åpenbart. Samtidig har han gitt oss et rammeverk for å forholde oss til ham, hverandre og skapeverket gjennom Skriften. Det som likevel er litt risikabelt er at dersom vi begrenser Jesus, eller logos til Skriften alene, er det mange som tenker at å forholde seg til Skriften er å forholde seg til Gud. Og, jo, Skriften holder vann, alltid, men der er så mye mer til relasjonen med Gud. Var det ikke dette som var fariseernes kamp?
Gud kaller oss på dypere vann, og der må ankeret også gå dypere. Apostlenes gjerninger ble en del av våre skrifter nettopp fordi ordet fikk en relasjonell sammenheng. Apostlene vandret med Gud. Vi kan ikke kopiere det, men vi kan lære fra det. Gud talte til dem. Den hellige ånd virket i og gjennom dem. Jesus åpenbarte seg for mennesker. Var det ikke fordi Ånden virket at Peter talte slike sterke ord til jødene? Var det ikke i Åndens ledelse de befalte sykdom å vike?
Det er på dypere vann vi får vår egen erfaring. Da blir Skriften levende for oss. Da kan vi selv erfare Guds forsørgelse, ledelse, helbredelse og omsorg. Det er der vi virkelig lærer Gud å kjenne. Der får vi spise ferskt brød fra himmelen.
Gud har mer for oss i denne tiden. Og kanskje er det for noen livsviktig å ta steget som oppleves så risikabelt, steget dit den historiske realiteten blir personlig. Det er verdt det!
