av Bønnen som Jesus lærte sine disipler å be er en fødselsbønn. Det er bønnen om et rike og en vilje som skal fødes frem på jorden. Det Jesus kom med kan på mange måter kalles noe ferdig, men likevel ufullbåret. Dette som er ferdigstilt har blitt lagt i hendene på menigheten, nettopp for å se det fødes frem på jorden.
Man kan si at graviditeten var lang. Det ble formet i Guds hjerte og i tidens fylde skulle det forløses. Som vi leser i Salme 139 ble også Guds store hensikt vevd sammen og formet på et trygt sted. Dess større avkomme, dess lenger graviditet sies det ofte. Flere tusen års graviditet gir en indikasjon på hva som var i vente.
Jo, det kan bli et litt utydelig bilde, for Skriften sier jo at det ble født i den tid Jesus også kom. Med ham kom dette riket. Samtidig er det som om historien bevitner en rekke smertefulle veer, hvor det fortsatt fødes frem. Nasjoner har hatt sine opp- og nedturer, men i de store linjene ser vi at riket fortsetter å fødes frem. Det er jo dette både Jesaja og Daniel profeterer. (Jes 9:7, Dan 2:44)
På alle steder i historien har der også vært et gjensvar på himmelens kall hos mennesker som var rede. Det er gjennom disse at Gud virker sin hensikt. Vi ser det hos Nehemja. Vi ser det hos Esra. Vi ser det hos Ester. Vi ser det hos Josjia. Moses er et klassisk eksempel på dette. Gud virket sine hensikter gjennom ham og mange rundt ham. Sprukne kar? Ja, dette er vel nærmest et kjennetegn på hvordan Gud velger å jobbe.
Norge har, som Israel, vært gjennom flere fødsler. Da Kristenretten ble innført på Moster i 1024 gikk vi fra å være et samfunn av klaner til virkelig å bli et folk. Det var da vi fikk noe felles, i form av loven som definerte hva som var verdifullt, at vi våknet som nasjon. Kristus ble kronet som konge. Kampen om herredømmet har siden stått. Grunnloven vi fikk i 1814 betegner en ny fødsel. For det var selvstendighet som lå i bunnen, da kunne vi igjen være ett folk foran Guds ansikt.
Historien bevitner også bønn og vekkelse som drivere for det som skjedde. Det var bønnesentre og evangeliets utbredelse som påvirket de kongene som levde for 1000 år siden. Rundt 1814 kjenner vi godt til Hans Nielsen Hauge og vekkelse og reformasjon som fulgte hans liv.
I 2024 bevitner vi nok en gang at mørkets angrep på vårt folk bærer frukter. Forkastelsen av våre gode lover preger mange områder. I årevis har vi tillatt og støttet drapet på det ufødte liv. Vi åpner dørene for alle slags religioner og tenker at det må jo være godt. Da slipper vi også andre åndskrefter inn. Våger vi å si fra at disse gudene ikke har noe i Norge å gjøre? Skal vi igjen tilbe Tor, Odin og Frøya. Ukedagene våre vitner om at de har preget samfunnet sterkt. Hva med andre guder som slippes inn gjennom det multikulturelle samfunnet? Hva har Baal, Molok, Astarte eller Allah å gjøre blant et folk som bygger sin grunnlov på himlenes og hærskarenes evige Gud?
Det er omvendelsestid. Mange ber og ilden brenner stadig sterkere. Samtidig står det en annen kamp. Spørsmålet er: Vil Gud gjøre det igjen? Eller er det for sent? Hva har vi tro for? Matteus gjengir hvordan Jesus ikke kunne gjøre mange kraftige gjerninger på grunn av vantroen som hersket. (Mt 13:58)
Skulle vi ikke igjen stå ved begynnelsen av disse veene? Noe nytt skal fødes frem i mørket som hersker. Noe som er klinkende klart er at Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn er gitt jorden og folkene som arv. (Sal 2:8) Han kom jo for å sette hele skapningen fri.
Fødsel har en visjon som gleder, men prosessen kan være smertefull, ukomfortabel og rotete. Vi står der nå. Kan vi klandre Gud dersom det ikke finnes tro for å ta imot det som skal komme? Eller, skal han finne forløsende tro når han øser ut det himmelske på jorden?
La oss be om at fødelskraften skal være der for hele Guds hensikt. Vandre nært med ham og du skal få nåde i rette tid når veene står på som mest.
