av Er du en som godtar ting slik de er og lever videre, selv om det er i konflikt med det du vet er sant? Eller søker du et høyere perspektiv for å se det påvirke det som er for å bli noe bedre enn det som er?
Forskning antyder at de store massene nærmest aldri gjør noe annet enn å godta det som er. Historien er for så vidt et godt vitne på dette. Folkenes vandring har vært veldig forutsigbar. Oppturene har vært foranlediget av nedturer, og nedturer har typisk fulgt oppturene.
Hva skal vår holdning til dette være da? En kultur er enkelt sagt uttrykkene for det som er viktig eller verdsettes. I bunnen ligger altså en verdikilde, eller tilbedelsen av noe. Kultur kommer dermed fra tro det også. Vi gjør dermed vel i å være årvåkne, for åndskampen uttrykkes veldig klart i det kulturelle landskapet. Paulus skrev til menigheten i Rom, «Og skikk dere ikke lik denne verden (tidsalder), men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.» (Ro 12:2)
Vi gjør dermed vel i først å skille ånden, før vi samtykker med kulturelle uttrykk. For hva sier Paulus til menigheten i Filippi? «Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i skam. De trakter bare etter jordiske ting. Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Jesus Kristus som frelser.» (Fil 3:18-20) Ordet hjemland er det greske politeuma. Det kan oversettes borger, borgerskap eller samtale. Det er et relasjonelt uttrykk som er avledet fra verbet politeuomai. Dette ordet oversettes best å leve og brukes et par ganger av Paulus. Når han står overfor det høye rådet sier han: «Med fullgod samvittighet har jeg levd [politeuomai] mitt liv for Gud like til denne dag.» (Apg 23:1) Han sier også til menigheten i Filippi: «Se bare til at dere lever [politeuomai] et liv som er Kristi evangelium verdig…» (Fil 1:27)
Paulus sine mange brev til de ulike forsamlingene bekrefter at det er svært så lett at kulturen rundt oss blir vår lærer. Han måtte stadig ta oppgjør med tankegods som ikke hørte Guds rike til. Det var til tider ganske så grove overtramp på Jesu lære.
Uansett hvordan vår personlighet, våre gaver og tilbøyeligheter er, så er vi kalt til å formes av den himmelske kulturen. Det betyr at enn så mye vi lever i en kultur, så må vi alltid la dette himmelske prege oss. Jo, det er så alvorlig som herredømme. Vi kan ikke gi vårt samtykke til det som er av en annen ånd.
Vårt kall som menighet, eller ekklesia, er å være et forandringslegeme i samfunnet. Vi er det legemet som har Kristus som hode, men samtidig beina godt plantet på jorda. Tro føder frem gjerninger. Gjerninger vil til slutt og i konsekvens forme kultur. Det har skjedd før og det skal skje igjen.
I dag eksponeres stadig mer av mørkets gjerninger. For mange er det en ubehagelig opplevelse å oppdage hvor man egentlig har sin lojalitet. Profeten Jesaja skrev: «Herren skal gi dere nødens brød og trengselens vann, men da skal dine lærer ikke skjule seg, men dine øyne skal se dine lærere.» (Jes 30:20)
Vi har det aller beste budskapet å gi denne verden. Det er budskapet om forlikelse med himmelens og hærskarenes Gud i Jesus Kristus. Det er befrielse fra synd, gjenopprettelse og forløsning av Guds hensikt.
Menigheten er de som er kalt ut av mørket og inn i lyset. Der kan vi etablere en for-kultur som viser vei og løfter opp alt det som er godt.
Se bare på alt det gode som kommer ut av de ti bud.
Vi kan løfte opp alt det gode ved å elske og tjene den evige Gud. Løftene, relasjonen, samfunnet, kraften, helbredelsen, gleden, håpet og alt annet du har erfart.
Vi kan løfte opp det gode ved å forsake avguder. Befrielsen og alle konsekvensene man slipper.
Vi kan fryde oss over å holde Guds navn hellig. Vi kan vandre rent foran Ham og vise verden hvem Han er.
Vi kan vise verden at vi setter vår lit til Herren, også når det gjelder forsørgelse. Vi hviler fra vårt daglige virke en dag i uken og gir av vår tid til Ham og hverandre.
Vi kan ære de som ga oss liv; våre foreldre, og vise verden at generasjonene er noe godt som forløser en større hensikt enn individualismen.
Vi kan feire alt Gudgitt liv og løfte det opp som godt og hensiktsfullt.
Vi kan feire det Gud har erklært som godt ved seksuell renhet, enten i gjerning eller det som underholdes gjennom øyne og sanser. Ekteskapet mellom mann og kvinne er et Gudgitt og profetisk bilde som er vakkert og godt.
Vi kan løfte opp individets verdi ved å respektere grenser og eiendom. Vi er alle gitt noe å forvalte. Gud er vår forsørger og vi trenger ikke jakte på andres eiendom.
Vi kan tale sant om folk, rose dem bak deres rygg og konfrontere foran deres ansikt.
Vi kan være ærlige med hjertets skjulte kamp som til slutt vil føde gjerninger. Vi korsfester våre kjødelige begjær og retter våre øyne mot Jesus.
Leser vi Skriften er det ikke ende på all den kultur vi kan skape med vår samtale eller dialog i det himmelske. Der skulle menigheten formes slik at dens gjerninger preger den verden vi nå lever i. Som tidligere nevnt har vi en rolle som forandringslegeme. «Gjør disipler av alle folkeslag» sa Jesus.
Skulle det være områder hvor du kjenner deg fanget av verdens verdier, ja da kaller Jesus deg inn i noe bedre. Da kan du også være med å forme kultur, som surdeigen til slutt preger hele deigen.
Der er håp, også i mørket!
