av Jesu disipler var barn av sin egen tid. De var syltet i kulturen av sin egen samtid. Da som nå var verdens vei også maktens vei. Riket på innsiden var ikke noen populær tanke på den tiden, selv om profeter som Esekiel hadde talt om det lenge før. «Min Ånd vil jeg gi inne i dere» hadde Herren sagt (Es 36:27). Disiplene leste det meste gjennom kulturens verdisystem. Der handlet det om makt, titler og posisjoner.
Det er åpenbart at de først forsto Guds rike som en annen entitet bygget over samme lest. Mange utsagn bekrefter dette. Kontrasten mellom det de forsto og hva Jesus kom for å åpenbare var nærmest ufattelig for dem. Sebedeus-sønnene hadde en mor som ivret etter å hjelpe guttene sine til kulturell status. De ville ha posisjoner ved siden av Jesus i hans rike.
Gjentatte ganger i åpenbaringen av den nye pakts realitet understrekes dette paradimeskiftet. «Jesus kalte dem (disiplene) til seg og sa: Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell, likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.» (Mt 20:25-28)
Her ser vi altså at det er korsets vei som er selve kvalitetssikringen i Guds rike. Man tar ikke med seg kjød og ego-sentrisk ideologi inn i dette riket. I Guds rike er det bare en Herre, en Konge og en Far. Det nedlagte livet er forløsningen av det sanne livet. Paradoksalt, men sant.
Den som vil være stor skal altså være de andres tjener. Ordet tjener er oversatt fra det greske diakonos. Hva betyr det da? Her kommer en snublestein. En diakonos er en som utfører andres befalinger, som i forholdet mellom en herre og en tjener. Ordets utgangspunkt er mest sannsynlig en som løper ærend for andre. Og som om ikke dette er sterkt nok, driver Jesus budskapet gjennom med et enda sterkere ord. Den som vil være først skal være de andres trell. Her brukes ordet doulos som oversettes nettopp slave, eller trell. Ordets rot kommer fra å binde.
Det er nesten ikke vits i å skrive noe mer, for det Jesus sier her, er så radikalt annerledes at vi må stoppe opp.
Her levnes det ikke plass for dagens selvrealisering. Er ikke det uansett en blindvei? For på andre siden av denne døden til synd og mørke finnes nemlig livet. Der er friheten til å gi, dele, elske og vandre uten å plukke opp fornærmelser av alle slag. Kilden til slike liv er nemlig uuttømmelig; Faderen selv!
Å overgi sitt liv til Jesus er fengslende samtidig som befriende. Fengselet handler også om frihet fra nettopp synd og mørke, alt det som ødelegger. Friheten handler om livets virkelige hensikt, å kunne elske med Guds kjærlighet, den som alltid søker det beste.
Skal vi ikke gjøre alvor av å bruke Jesu standard i menigheten? Da kan det være at ting blir snudd på hodet og vi begynner å se og ære annet enn vi før har gjort. Denne verden vil aldri forstå Guds rike. Den er av en annen ånd.
Det befriende i vår overgivelse til Jesus er at vi da går fra å ha hele verden som publikum, til å ha et publikum på én, eller tre om du vil. Da lever vi nemlig foran Guds ansikt.
La oss investere i det som skal triumfere gjennom dommens ild. La oss leve for en større glede enn det som skal forgå.
Vekst handler om en stadig omvendelse. Den Hellige ånd er vår medvandrer. Se på dagens prøvelser som muligheten til å bli mer lik troens opphavsmann, Jesus Kristus. Og, ja, både motgang og medgang er vekstmuligheter. Der er alltid noe godt å ta tak i.
La oss tjene hverandre!
