av Ta med disse skriftstedene før du leser videre:
«Og han sa til Abram: Du skal vite for visst at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke er deres. De skal trelle for folket der, og det vil bli undertrykt og plaget i fire hundre år.» (1 Mos 15:13)
«Hele dette landet skal bli til en ørken, til en ødemark, og disse folkeslagene skal tjene Babels konge i sytti år.» (Jer 25:11)
«Men når sytti år er til ende, da vil jeg hjemsøke kongen i Babel og folket der, sier Herren …» (Jer 25:12a)
«… i det første år av hans regjering gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de år som Herren hadde talt om til profeten Jeremia – at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner.» (Dan 9:2)
«Jeg vil gjøre landet Egypt til en ørken blant ødelagte land. Dets byer skal ligge øde blant ødelagte byer i førti år.» (Esek 29:12a)
«På den tid skal Tyrus bli glemt i sytti år, så lenge som en konges dager. Når sytti år er til ende, skal det gå Tyrus som det heter i visen om skjøgen …» (Jes 23:15)
Kanskje slår tanken deg om at dette må handle om tid. Det er riktig! For når Gud tallfester tid for dom og plage og annet, så er han, som vi ser, ofte konkret. Og når vi ser hvor lang tid det skal gå, så slår vel aldri tanken oss om at det ikke er sammenhengende tid, eller?
Det gjorde det i alle fall ikke for Daniel. Nettopp fordi han visste startdatoen og hvor han selv var i historien kan vi lese: «Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske.» (Dan 9:3) Han hadde sett at de sytti årene snart var kommet til sin ende. Målet var fullt.
På samme vis var Israel i fangenskap i Egypt. Der var ingen avbrudd i dette. Dommene over Egypt og Tyrus var også sammenhengende tidsforløp. Hvem sier vel til noen at man skal komme om tre timer, for så å mene at de tre timene har en pause på to måneder midt i? Det er dermed ikke noen logisk forutsetning at vi skal tolke tallfestede tidsepoker som avbrutte og oppstykkede. 70 år er 70 år.
Gjør vi noe annet da?
I samme kapittel som Daniel innser at de sytti år kommer til sin ende får han en åpenbaring som respons på hans søken. Gabriel, en av Guds tjenere i himmelrommet, talte til Daniel og formidlet budskapet fra det høye.
«Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et aller-helligste.» (Dan 9:24) Gabriel fortsetter så med flere detaljer. Noe av det han gjør er også å beskrive tre ulike faser innenfor de sytti ukene og hva som skal skje da. Dette vil hjelpe med å identifisere når tiden er oppfyllt.
Utifra det Skriften viser oss, vil det naturligste og mest logiske være å forstå de sytti ukene som sammenhengende. Hvordan skulle man ellers forstå når man var ved enden? Sytti uker blir ikke noe mer ved å beskrive hva som skal skje i perioden. At alle er enige om at det her er snakk om såkalte årsuker, altså at hver uke er en periode på sju år, endrer ikke på oppfatningen om kontinuitet. Skal vi forstå det som noe annet må vi tvinge en nærmest mystisk forståelse inn på Skriften. Da er alt mulig. Og for mange er det nok dette som har skjedd. Få har nok tatt seg tid til å studere dette i dybde, men godtatt det de ble fortalt av lærde menn og kvinner.
Hvor du lander i din egen konklusjon må respekteres, men skal det introduseres en ny forståelse av tid så må det i alle fall være begrunnet og reflektert.
Nehemja gir oss sammenheng til kongen som talte ut ordene om å gjenreise Jerusalem. Artaxerxes regjerte mellom 465 og 425 f.Kr. Fra den tid kan vi regne disse årsukene og lander i tiden rundt Jesu virke. Nøyaktige datoer har vi ikke, men indisiene er sterke. Satt i sammenheng med Gabriels veldig spesifikke budskap, hvor han sier til Daniel, ‘ditt folk og din hellige stad’, får vi knagger å henge det på. Leser vi Jesu tordentale til Israels åndelige ledere i Matteus 23 er det lite tvil om at man var nær enden.
Hvorfor skal så den siste uken, som i utgangspunktet allerede har en sammenheng på sytti uker, eller 490 år, rives løs? Skulle ikke det være Jesus Kristus, historiens nav, som sto i midten av denne profetien? Er ikke han vannskillet mellom den gamle og den nye pakt?
Daniels bok fortsetter med å beskrive konger og hendelser som fører frem til denne enden. Disse kan forstås som hendelser i tiden mellom Daniels åpenbaring, Jesu liv og virke på jorden og til slutt Jerusalems ødeleggelse.
Det er dermed ikke et urimelig spørsmål å stille, hvorfor vi tenker som vi gjør. Skriftens historieforståelse, Daniels slutning basert på det samme, historiens eget vitnesbyrd og ikke minst det som bekreftes på Jesu egen tid, legger mye på vektskåla. Hvorfor er det viktig? Mest av alt så vi kan sette Jesus og oss selv i den rette historiske sammenhengen. Hvor sikter Gud i dag? Vi vil alle være hans medarbeidere og da gjør vi vel i å søke hans perspektiv også.
La Skriften og Ånden få jobbe sammen. Hvor du enn lander i din konklusjon, la det ikke bare være andre menneskers perspektiv, men gjør som berøerne og gransk selv. Skal vi være et folk av Skriften må vi også bruke tid der.
