av Det er den tiden på året da mange forbereder presanger, gaver de ønsker å velsigne andre med. De fleste avslutter en innpakking med fint gavepapir og kanskje et bånd og et kort. Da vil det første mottakeren ser være dette vakre ytre. De vet likevel at når de åpner pakken så vil der være noe enda mer meningsfullt inni. De fleste er nysgjerrige og vil gjerne finne hva det kan være. Når man blir velsignet med noe av verdi vil den normale responsen innebære stor takknemlighet. Noe ble gitt, ufortjent, og det skaper noe der ingenting var. Ofte har vi ingen anelse om hva noe ufortjent kan gjøre i et menneskes indre.
Slik er Gud. Han skaper der ingenting var. Han gir av seg selv der ingen har fortjent noe som helst. Det heter nåde, og er ikke resultat av en transaksjon, men blir et forvandlende uttrykk.
Det er vanlig folkeskikk å takke når man får noe. Likevel er det noen ganger vi gjør vel i å pakke ut takknemlighetsgrunnlaget, å få dypere forståelse av hva som verdsettes. På det greske språket kan vi faktisk pakke det ut ved å studere ordenes slektskap.
Paulus skriver til kolosserne: «La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige!» (Kol 3:15) Til tessalonikerne skriver han: «Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus.» (1 Tess 5:18) På gresk er det ordet eucharisteō som brukes. Det handler om å fylle sinnet med bevisstheten om det som er oss gitt ufortjent. Dess mer åpenbaring/forståelse vi har, dess mer meningsfullt vil det være. Roten til ordet takknemlighet er charizomai, som betyr å tilgi eller å gi uten vederlag. Dette kommer igjen fra charis som oversettes nåde 130 ganger i de greske skriftene. Det brukes av Johannes når han skriver om Jesus. «For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde [charis] over nåde [charis]. For loven ble gitt ved Moses, nåden [charis] og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (Joh 1:16,17) Ordet nåde spores så til roten, som er verbet chairō og betyr å glede seg stort. Om vismennene står det skrevet: «Og da de så stjernen ble de over all måte glade [chairō].» (Mt 2:10)
Ekte takknemlighet kan dermed spores tilbake til en dyp glede over noe som gies helt uten betingelser, grunnet på giverens ønske om å velsigne. Og slik er vår Gud. «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Ro 5:8)
Hva er takknemlighetens essens? Handler det ikke om å bli værende i denne ufortjente nåden? Der kan vi glede oss stort i denne evige livskilden. Den istandsetter også oss til selv å være slike kilder. Takknemlighet hjelper oss å elske.
Takknemlighet blir dermed et av våre viktigste våpen i vår åndelige krigføring. Det setter oss fri til å bli som vår Frelser. Da kan vi være mennesker som selv gir ufortjent og velsigner andre.
I alt, gi takk!
