av Med synden dør vårt åndelige legeme. Vi mister livet når vi vender oss bort fra Gud. Syndens frukter er beskrevet med mange ord; utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ergjærrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag, tyveri, hor, griskhet, ondt øye, spott, hovmod, uforstand. Ja, Paulus gjør det enkelt og sier: «Alt som ikke er av tro, er synd.» (Ro 14:23) Alle har syndet sier Paulus. Hvis det sanne livet er å kjenne Gud, har vi vendt oss bort fra det. Vi er livløse. Skal vi noen gang komme tilbake til dette livet, må vi få nåde og tilgivelse. Dette skjer i Jesus Kristus. Han blir for oss håpet og veien tilbake til livet.
Dette nye livet er også reisen til å vokse i vår kjennskap til Gud. Spiren vokser i et miljø som også har element av motstand i seg, akkurat som frøet i jorden. I de gamle skriftene var dette en kamp som primært skjedde i det naturlige. Folk som tilbad avguder, brakte dom over seg selv ved å håne den sanne Gud og fornekte det han hadde lagt ned i deres sjeler. Det var ikke ting som bare skjedde. De valgte denne veien. De valgte dødens vei og fikk det de ba om.
Med Jesus og den nye fødselen vekkes vår ånd til liv. Historien viser oss også at som evangeliets lys skinte forandret også metoder seg. Hvor tidlig historie viser villmenn og brutale erobringer så man en gradvis ‘sivilisering’ av metodene. Samvittigheten og sinnet ble formet av lyset som skinte. Der har vært opp- og nedturer, men trenden er klar. Lyset som skinner har altså temmet mennesket, men kanskje enda mer, forkynnelsen av evangeliet om Guds rike har endret maktbalansen i åndsrommet. Løftene var klare gjennom blant annet Jesaja og Daniel. «Så skal herredømmet bli stort og freden uten ende over Davids trone og over hans kongerike.» (Jes 9:7) «Dette riket skal ikke bli overgitt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det stå fast i evighet.» (Dan. 2:44) Dommen falt ved Jesu offer og forsoning. «Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten [ekklesia] bli kunngjort for maktene og myndighetene i det himmelske.» (Ef 3:10)
Vår kamp er altså ikke mot kjøtt eller blod, men mot disse kreftene i åndsrommet. For der er områder å innta. Vi leser om den tidlige menighet at bønnen og forkynnelsen sto høyt i verdi. Og fruktene var også klare. De fant stor velvilje i sin samtid.
Her finner vi dette paradokset som fordrer våkne liv. For Jesus sa selv at hans åk er lett, for det er saktmodighet og ydmykhet. Slik skal vi fremstå. Samtidig står vi midt i en brutal åndskamp hvor fienden søker å stjele, drepe og ødelegge. Vi er gitt en krigers utrustning for kampen i åndsrommet. Likefullt beskrives den troendes liv som fredfullt, rettferdig, mildt, saktmodig og overbærende.
Hvor ofte har ikke vår ånds øyne blitt blindet, og vi trodde fienden var vår neste? Ektefelle, barn, naboer, folk på gata og ellers i samfunnet, ble satt inn i rollen som åndskreftene har. Jo, sannelig har vi behov for å være årvåkne i denne tiden. Vi kan erfare den himmelske fred, Guds nærvær, og samtidig stå i den alvorligste kampen som står om liv og død.
Midt i alt dette er det vår egen dveling i lyset som forblir den seirende strategi. Peter sier det, Paulus sier det, og ja, Jesus sier det også. «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Joh 8:31,32)
Vi må være våkne. Nære oss med Guds samvær. Nære oss med Skriftens lære. La Ånden få skjerpe oss med sin forklaring. La oss så gjøre det gode og ikke bli trette (Gal 6:9).
Vi lever som i et paradoks, men løftet er at det skal bli stadig klarere. For Jesus sitter i dag ved sin Fars side for å legge alle makter under sine føtter. (1 Kor 15:25)
Må Herren gi oss klarsyn!
