av Det er befriende å bli løst fra syndens lenker. Nye muligheter er tilgjengelige for den som også er født på ny. En ny skapning, framtid og håp! Når vi fødes på ny åpnes også våre åndelige øyne. Vårt legemlige liv forlikes med det himmelske. Vi får nytt perspektiv og innsikt der vi før var blinde. Er ikke de ti bud for kjødet det lovens Ånd er for vår ånd? Da omskrives budene fra du skal eller du skal ikke, til jeg vil eller vil ikke. Vi får en positiv kraft som drar oss inn mot livets kilde. Ånden vekker oss til live. I frelsen ligger det forlikelse med Gud, men også forløsningen av et potensiale. Der er vi nøkkelspiller. For når Jesus setter oss fri, så er det nettopp for at vi skal kunne elske Gud, oss selv, naboer og skapningen med alt vi er. Vi er fri, ikke lenket. Vi kan leve. Vi kan vokse som Jesus gjorde, i visdom, alder, og i favør med mennesker og med Gud.
Å vokse i det som handler om tankenes innhold er sentralt i vårt nye liv. Selve ordet Jesus bruker for omvendelse peker rett på sinnet. Endre deres tanker, for Guds rike er nær! Dermed blir det også en kamparena. Får fienden lurt oss vil det redusere muligheten til å innta arv. Jesus advarte disiplene mot falsk lære (Mt 16). Paulus skriver også at denne forvandlingen fra det gamle og inn i det nye skjer ved at sinnet fornyes. (Ro 12:2) I vår kjærlighet skal vi vokse i innsikt og forstand. (Fil 1:9)
I Åndens nye lys kan vi forvente at den som søker sannhet vil finne den. Berøerne berømmes for sine edle sinn. De gransket hver dag i Skriftene for å finne ut om de hadde seg slik det ble sagt.
Lang tid tilbake valgte Gud seg ut en mann, Abram. Han kalte ham til seg selv og ga ham løfter. Abram ble til Abraham, far til et stor folk. Gjennom ham skulle alle jordens slekter velsignes. Det ligger mye i dette, men vi ser at det er gjennom rammeverket til et folk, eller en nasjon, Gud velger å jobbe for å bringe frelse til sin skapning. Abraham, Isak og Jakob blir Israels fedre. Gud har holdt sine løfter for dette folket, nettopp for fedrenes skyld. Gud har utvalgt dem og han har utkalt dem. De er nemlig i henhold til Skriften den første menighet. Og som Paulus minner oss på har han heller ikke forkastet dem. (Ro 11:1) Det er likevel noe som skjer når den gamle pakt opphører og den nye pakt innsettes.
Jødenes åpenbare fornektelse av Yeshua som Messias fikk konsekvenser. Vi ser at Gud ikke ser til konger og herskere når han tar oppgjør med nasjoner, men han ser til deres åndelige lederskap. Det er menigheten som er kompassbærer for nasjonen. Gjennom evangeliene ser vi stadig at det er yppersteprestene og de skriftlærde som representerer gjenstridigheten mot Guds frelse. For hva sier Jesus til nettopp disse? «Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter.» (Mt 21:43)
Ved dette utsagnet stiger vi inn i hemmelighetenes verden. For hva sier Paulus? «Ved åpenbaring har han kunngjort for meg hemmeligheten …» (Ef 3:3) «Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: at hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.» (Ef 3:5,6) Fra Jesu virke og gjennom Paulus sine ord til romerne får vi inntrykk av at frelsen ble gjort tilgjengelig for hedninger på grunn av Israels forkastelse, altså at dersom de ikke hadde forkastet Jesus ville frelse aldri komme til hedningene. «… ved deres fall er frelsen kommet til hedningene…» skriver Paulus (Ro 11:11).
Dette er et av paradoksene som bare løses ved å løfte blikket til Guds Ånd. Summen av det man leser gir ikke mening før Ånden får forklart det. Til efeserne skriver Paulus at det var Guds evige hensikt at frelsen skulle bli tilgjengelig for alle. (Ef 3) Uten forlikelsen med det himmelske vil ikke de hemmelighetene det skrives om gi mening. Det er ikke en forkastelse av det jordiske, men som Paulus skriver: «…en forvaltning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene og det som er på jorden.» (Ef 1:10) For hva er det de tjuefire eldste synger, der foran Lammet? «Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde oss til et kongerike og til prester for vår Gud. Og vi skal herske som konger på jorden.» (Åp 5:9,10)
Hva var det Jesus sa? «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh 18:36) Og her ser vi hvor hemmelighetene har plass. For Guds veier er ikke som våre veier. Hans tanker er høyere enn våre. Hans perspektiv er større en vårt. Han har rom for alle paradoksene som fremstår på jorden, nettopp fordi han har det himmelske perspektivet. Da blir det mulig å velge ut Israel, men samtidig å ha en evig plan om at alle folkeslag skal få frelse. Vi får se stykkevis og delt, mens Gud har hele bildet. Dermed kan han oppfylle alle sine løfter med den brillians han viste da selv mørkets hersker ble lurt til å korsfeste Frelseren.
Vi har all grunn til å stole på Gud. Når vi søker Skriften og Åndens åpenbaring får vi også innsikt fra hans perspektiv. Skulle vi ikke også forvente at han har mer på lager også for tiden vi lever i? Historien skal fullbyrdes med en solid seier over alt som heter mørke og ødeleggelse. Jesus vinner!
