av Gud har aldri født fram sin hensikt i sterile omgivelser. Selve skaperverket ble også født frem fra mørket. Leser du Skriften blir det tidlig klart at spenning, ja til og med konflikt er ganske så typisk når Guds hensikt forløses. For, er ikke den evige Gud den eneste som kan skape orden ut av kaos? Dette er den eneste som virkelig kan frembringe shalom der uorden herjer. Med slikt mørke som bakteppe fødes så Guds vilje frem.
Nehemja kjente Guds hjerte. Han så Jerusalems ruiner. Hans hjerte ble knust. Han gikk i intens forbønn og Guds hensikt ble forløst, gjenoppbyggingen av byen. Det skjedde i en situasjon med konflikt.
Er det ikke også dette profeten Jesaja erklærer? «Sønner av deg skal bygge opp igjen ruinene fra gammel tid. Grunnvoller som har ligget der fra slekt til slekt, skal du gjenreise. Og de skal kalle deg den som murer igjen murbrudd og setter veier i stand, så folk kan bo i landet.» (Jes 58:12)
Er det slik at vi tenker lavere tanker om Guds evne til å gjennomføre sin plan nå når vi har den nye pakt, eller skulle vi tro denne evnen har fått et nytt og skarpere redskap gjennom frelse og fornyelse i Kristus? Eller tenker vi at Gud har endret byggeplanen sin? Har han gitt opp jorden som prosjekt?
Gjennom de gamle skrifter tales det hele tiden om at synd og urettferdighet skal utryddes. Malakias setter et herlig punktum når han i tillegg sier at de rettferdige skal springe som kalver når de slipper ut av fjøset. (Mal 4:2) Jesus sa selv at han kom for å oppfylle loven og profetene, ikke oppheve. Dermed må vi fortsatt tenke i samme retning som den Gud viste oss i de gamler skrifter.
Når Peter taler til jødene i apostlenes gjerninger ser vi fremdeles denne forventningen. (Apg 3:19-21). Paulus skriver også om hvordan skapningen lengter etter å settes fri. (Ro 8)
La oss også minnes at da jorden første gang ble ødelagt, så handlet det om floden som dekket alt. Peter skriver i forbindelse med en påstand om at alt forblir som det alltid har vært: «Men når de påstår dette, overser de med vilje at det fra eldgammel tid var himler og en jord som ble til ved Guds ord, ut av vann og gjennom vann. Ved dette gikk den daværende verden under [apollymi], da den ble oversvømmet av vann.» (2 Pet 3:5,6 NB)
Det er litt underlig at noe oversettere har funnet behov for å strekke betydningen av ordet apollymi til grensen, eller kanskje utenfor, det som oppfattes som dets betydning. Ordet oversettes mest å forgå, ødelegge, gå tapt, men også å drepe eller å bli ruinert. Det er altså et sterkt ord som brukes om det som skjedde ved syndefloden. Ordet brukes også i Johannes 3:16 om å gå fortapt.
Hva skriver salmisten? «Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.» (Sal 104:5)
Floden som dekket jorden var en ødeleggelse, akkurat slik Herrens ild en dag skal være det. Salmisten minner oss igjen på at det er jordens ansikt, eller overflate, som en dag skal bli nytt. (Sal 104:30)
Gud har jobbet med ruiner før. Er ikke selve gjenopprettelsen av våre liv akkurat dette? Når Skriften så forteller oss om frelse av hele skapningen [kosmos], så handler det om gjenopprettelse av det som ble ødelagt.
Nei, vi vet nok ikke hvordan alt skal skje, men vi må uansett sikte dit Gud sikter. Går det an å be ‘La ditt rike komme. La din vilje skje, på jorden som i himmelen‘ dersom vi ikke tror det skal skje? Hvordan hengir vi oss til misjonsbefalingen dersom vi ikke tror den har særlig verdi eller går veldig dypt i betydning?
Ruiner er ikke noe kjekt, men det betyr også at vi må stige inn i Guds perspektiv når vi ser på dem. Det er hans evner og hans hensikter vi er ute etter, ikke våre egne.
Hva ser du når du løfter blikket og ser deg rundt? Hva ser du for dine naboer, for ditt nabolag, bygd og by? Hva ser du for nasjonen og nasjonene?
Sønnen har for lenge siden bedt sin Far om folkene og jordens ender til eie. (Sal 2:8) Far sa ja!
