av Hva var det Gud sa til Adam, langt tilbake? Han ga et mandat til mennesket. «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.» (1. mos 1:28)
Hvorfor er Gud så overbærende med menneskets villfarelser? For det var vel ikke måte på til synd som fikk utarte seg gjennom historien? Kunne han ikke ført dom tidligere og unngått mye trøbbel?
Vi må erkjenne at det i en historisk sammenheng er svært mulig å komme seg langt ut på feil gren og fremdeles tro at alt er vel. Noe av Guds overbærenhet reflekterer forventningen han har til oss. For vi er skapt lik ham og har et fantastisk potensiale. Når vi ikke lever opp til dette potensialet tillater han oss å erfare konsekvensen av denne villfarelsen. Det er disippelgjøring i slikt også.
Inn i teknologiens verden. Den dagen transistoren ble født markerer starten på en slik gren, for da kunne man til slutt flytte analoge operasjoner inn i den digitale verden. Å bruke teknologi som verktøy er fantastisk. Spørsmålet er hva som skjer når vi forledes til å la verktøyene bli vår nye verden. Er det fremdeles i henhold til forvaltermandatet Gud ga til Adam? For Gud sa jo at mennesket skulle herske over skapningen, ikke bli styrt av den.
Vi kaller det informasjonsteknologi med rette. Og vi oversvømmes av det. Noen hopper på, andre er nølende, mens atter andre ønsker å bli igjen i det vi kan kalle den analoge verden. Noen får til å bruke det som sin tjener, mens andre blir avhengige.
I den digitale verden kan man også skape, men grensene er ikke de samme. Kanskje er det opplevelsen av begrensninger i den analoge verden som gjør at vi søker det digitale? Igjen må vi skille mellom verktøy og forflyttingen av hele livet til det virtuelle rom. Eier vi det, eller eier det oss? det er jo fascinerende å kunne gjøre ting som man ellers ikke kan. Det gir nærmest en opplevelse av noe overnaturlig, eller overmenneskelig.
Det menes at man innen relativt kort tid vil se at kunstig intelligens (KI) vil stå bak nærmere 90% av innholdet på nettet. Dette er allerede godt på vei til å gjøre noe med troverdigheten til det man finner. Flere nyhetssteder bruker i dag maskinlæring til å skrive artikler. Forfattere bruker KI til å skrive bøker som de selger i sitt navn. Barn bruker verktøyene til å skrive stiler og svare på oppgaver. De omgår ofte prosessen med å tenke og reflektere selv, får kanskje informasjon fra et høyere nivå, men blir dårligere til selve tankeprosessen – og dermed skapes lett et avhengighetsforhold.
Man kan i dag lage maskinskapte synteser av menneskers stemme. Bedrageri for titalls millioner har allerede skjedd ved å fremstå som noen man ikke er. Grafikkprodusenter lager utstyr som kan skape bilder av mennesker som aldri har eksistert, men ser helt naturtro ut. I dag kan man også lage videoer av mennesker som sier noe de aldri har sagt og dermed fremstille ting som aldri har skjedd i virkeligheten. Holografisk fremstilling og robotteknikk har også kommet svært så langt.
På øya Tuvalu i Stillehavet ønsker man å skape en virtuell kopi av øysamfunnet, altså å kunne flytte alt inn i noe man kalles metaverset, i motsetning til universet. Det er altså store premissbaserte tanker man implementerer.
Det finnes en hel rekke andre elementer knyttet til alt dette. Spørsmålet vi må stille oss er om dette er en gren som også vil bli beskjært. Det er liten tvil om at mye teknologi gir oss evne til å være bedre forvaltere av skaperverket. Men da må det forbli en tjener av Guds store hensikt. Og selv om vi kan og bør bringe så mye godt inn i virtuellrommet som mulig, er man i ferd med å møte et tillitsproblem. Det handler om treet som sto i hagen. Informasjonssamfunnet er en frukt av jaget etter kunnskap. For uten relasjoner av god kvalitet vil man ikke fostre den tilliten som trengs for å bygge noe av betydning.
Den analoge verden tilhører Gud. Det er hans skaperverk. Det virtuelle rom er menneskers kreasjon. Der finnes andre lover. De aller fleste tjenester er laget av private interesser, de aller fleste profittbaserte. Det er logisk nok. Der Gud er en liv-giver i det analoge rom, vil det virtuelle rom være bygget rundt konsum. Man får dermed en helt annen ‘samfunnsstruktur’.
Det er allerede mange som drømmer om mulighetene i virtuellrommet. I den analoge verden er vi mennesker. I virtuellrommet representeres vi av informasjon. Denne informasjonen vil til slutt legge grunnlaget for hvem du er også i det analoge samfunnet. Det kan bli komplisert, og kanskje er det ikke rette veien å gå. For i virtuellrommet er som sagt eierstrukturen annerledes enn i den analoge verden. Da veves økonomi, arbeid, identifikasjon, meninger og livssyn sammen med andre interessenter. De er såkalte tjenestetilbydere. Mange roper høyt om risikoen ved å føre alt inn i digitalsamfunnet, men samtidig er det den veien mye ser ut til å gå.
Det er ikke alltid vi skjønner konsekvensen av noe før det bærer sin frukt. Ved hver slik vei står det profeter. Ikke alle sier det samme. Hva kjenner du i din ånd? Er veien du går i samsvar med Guds plan? I en vanlig befolkning er det ofte 80% som ikke tenker så mye selv, men følger gruppen. 20% vil være mer aktive, men ikke alle i samme retning. Mindre enn 10% leder an, men heller ikke da i samme retning.
Det nye skaperverket er ikke et virtuellsamfunn. Det er en helt ny analog verden, hvor alt henger sammen. Det er denne skapningen som i dag lengter etter å bli frigjort (Ro 8). Det var også denne skapningen Gud befalte Adam å forvalte.
Mulighetene er mange. Det er du og jeg som må ta valgene. Det ansvaret har vi fått. Skal vi storme inn i den digitale verden? Finnes det en mellomvei, eller skal vi helt og holdent forholde oss til det analoge?
