av Det er ofte i bakspeilet vi får perspektiv for tiden vi lever i. En flypilot kan forvirres fullstendig uten referanse. Vi kan også komme langt bort fra loddesnoren dersom vi ikke aktivt forholder oss til den. Det betyr at vi må mate oss selv med Guds ord, med sannhet, med relasjon både til Gud og til mennesker. Når Guds folk ikke kjenner Guds veier vil kulturen og den rådende tanke disippelgjøre dem også. Skal det være slik? Gud er jo hele skaperverkets Gud. Han har tenkt på alt, og han ønsker å lære oss alle sine veier. Det nærmer seg hån mot Gud at vi ikke søker å finne ut hva han tenker. Hvordan kan han da være herre i livet?
Uten loddesnoren er vi sårbare. Det er ikke uten grunn at Paulus understreker Skriftens verdi og sentrale rolle i disippelgjøring. «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.» (2 Tim 3:16,17)
Det er ikke uten grunn at jødenes skrifter ble kalt torah. Torah betyr instruksjon, noe som gir retning. Jesus sa også ofte at «Det står skrevet.» Studer historien og se de radikale endringene som skjedde i samfunn og nasjoner når folket enten lærte å lese eller fikk Skriften oversatt til et språk de behersket. Skriften er sentral. Den hellige ånd samarbeider med det skrevne ord for å åpenbare himmelske sannheter.
For mange kristne er Skriften den eneste måten Gud taler til dem på. Dette er et teologisk syn. For andre taler Gud ved Ånden på mange forskjellige måter. Den som har søkt å høre Gud på denne måten og ved bekreftelse erfart at det virkelig skjer, har nok også erfart at ikke all tale er like tydelig. Det er mange årsaker til dette.
Den hellige ånd taler ofte til samvittigheten vår. Samvittigheten må trenes på Skriften for å skjerpes. Uansett hvor vi snur og vender på det er Skriften kvalitetssikring for vekst og vandring.
Dermed står vi der med to viktige bestanddeler; Skriften og Ånden. Vi trenger retning, men vi må også ha livskraft. Det er jo nettopp dette vi finner oppfylt i Jesus. Velmente motiver og intensjoner er bra, men de skinner klarest når de også er fylt av innsikt og forståelse.
I en samtale med en bekjent var temaet disippelgjøring og behovet for dette. I løpet av samtalen delte vedkommende et eksempel på villfarelsen til en generasjon som ikke kjenner Skriften. En mann og en kvinne, tidlig i 30-årene, var i et forhold, ugifte altså. Som ofte skjer kom samtalen inn på tematikk rundt renhet og seksuell avholdenhet. Den unge mannen sa da til min bekjente at de hadde opplevd at Den hellige ånd sa det var greit at de lå sammen før de giftet seg.
Mer trenger vi ikke si om den samtalen. For dette er et symptom på noe vi ikke kan overse. Kan Gud tilgi synd? Ja! Er seksuell urenhet den eneste synd vi kan begå? Nei! Jesus fremsto mye strengere mot fariseerne og de skriftlærde enn mot tollere og prostituerte. Det som er viktig er at han ikke unnskylder noen av disse. Han er klar og tydelig på alt som er synd, hor inkludert. Som det gamle hebraiske ordet for synd beskriver det; cha’attah – å bomme på målet. For målet vårt, det er Far selv. Jesus er veien, og den veien er en annen enn alle andre. Det betyr at evangeliet om Guds rike handler om både hjertets motivasjon og sinnets innhold. Når det sanne evangeliet forkynnes får man både vekkelse og reformasjon. Det må være slik. Da gjenopprettes Guds herredømme og hans autoritet. Som følge får vi også velsignelsen av hans lære, torah som jødene kalte det.
Det finnes utallige slike eksempel på at milleniumsgenerasjonen og det vi kaller generasjon z lider av rotløshet. Forkastes sannheten så forsvinner også hele rammeverket. Da er alt mulig, og kanskje også tillatt? Uten Gud finnes det ikke noen moralske og etiske normer, for da er det absolutte borte.
Den største velsignelse vi kan gi til oppvoksende generasjoner er samfunnet med Gud i Jesus Kristus, forståelse av hans herredømme, altså Guds rike, og kjærlighet til Skriften hvor vi kan lære Guds evige veier. Dermed oppstår behovet for akkurat det Jesus befalte sine etterfølgere: «Mens dere går, gjør disipler …» (Mt 28:18)
Ropet er høyt. Vi ser det til den grad vi selv er preget av Guds rikes realitet. Utfordringen vi har er et historisk dilemma. Josvas generasjon gjorde det ikke. Presten Eli gjorde det ikke. Samuel gjorde det ikke. Kong Salomo gjorde det ikke. For generasjonene etter dem vokste opp uten å kjenne Guds veier.
Disippelgjøring er et tema for tiden, ikke minst for fremtiden. Muligheten vår er nå!
